Av Sølve H. Paulsen og Joel Gillberg

I det vinden dytter oss mot land, regnet pisker ned og båten nesten forsvinner i det høye sivet langs kanten lengter vi tilbake til hotellrommet i Leticia. Til en varm og stor seng, til svømmebassenget og den tilhørende baren, til det fine badet og den varme dusjen. Uværet kom overraskende fort over oss og denne gangen var det mye kraftigere enn det hadde vært tidligere. Vi har ikke mulighet til å kjempe i mot og må bare la vinden føre oss inn til land. Vi har nok med å prøve å holde båten på flytende.

På grensen mellom Peru, Colombia og Brasil, midt inne i den søramerikanske regnskogen, ligger det tre byer som går over i hverandre der landene møtes, peruanske Santa Rosa, colombianske Leticia og brasilianske Tabatinga. Mens båten vår har ligget fortøyd i Tabatinga har vi tilbrakt tre netter på luksushotell i Leticia før vi nå fortsetter vår videre ferd nedover Amazonaselven. Det er over en måned siden vi la ut fra havnen i Orellana og startet vår reise på tvers av det søramerikanske kontinentet. Vårt mål er å padle ned hele Amazonaselven fra Orellana i Ecuador til Macapa i Brasil, en strekning på drøye 4000 km. Vi har bare tre måneder på oss og begynner allerede å få dårlig tid.

Stramt tidsskjema
Været er fint da vi legger ut fra havnen i Tabatinga og vi er ved godt mot. Det har gjort underverker å nyte litt luksus før vi nå beveger oss inn i de mest avsidesliggende områdene vi skal igjennom på vår tur. Målet vårt var i utgangspunktet å feire nyttår i millionbyen Manaus, men vi ser at vi ikke kommer til å få det til. Hvis vi holder et snitt på 62,3 km i døgnet vil vi imidlertid klare å nå fram til Coari.

Dramatikk
Elven tar med seg mye avfall, både menneskeavfall og avfall fra naturen, og vi måtte streve en del for å få løs båten vår i Tabatinga siden den nesten var omsluttet av drivved og søppel. Vi kommer oss omsider ut på elven, men før vi så smått begynner å omstille oss til livet på båten igjen holder vi på å bli nedkjørt av en av de mange passasjerbåtene som frekventerer elveløpet. Den nyinnkjøpte maten vår blir våt, men ellers klarer vi oss. Det skal vise seg at dette bare er en liten forsmak på den dramatikken vi kommer til å oppleve i dagene framover.

Skybruddene blir hyppigere og kraftigere
Ikke før vi har fått summet oss etter nesten-kollisjonen med passasjerbåten ser vi en gråhvit vegg innhente oss bakfra. Etter å ha vært igjennom en del regnvær begynner vi nå å få litt erfaring og vi vet at taket på båten vår bare skaper problemer i vinden. Vi tar det derfor ned og kler på oss med regntøy mens vi stålsetter oss på det som skal komme. Vi er dog ikke helt forberedt på styrken i dette uværet. Vi har ikke en sjanse til å kontrollere båten og må bare prøve å styre så godt som mulig mens vi driver inn mot land. Bak oss ser vi et stort tre bukke under for den kraftige vinden og plutselig innser vi at det er alvor.

Etter en stund begynner det å regne mindre og styrken i vinden avtar. Igjen må vi kjempe oss ut og vi glade for at vi har gått til innkjøp av mancheter. Vi hugger oss vei gjennom det tykke sivet og flyter igjen nedover elven mens solen så smått titter fram. Vi er våte og kalde. Det er bare en viss mengde vann regntøyet vårt klarer å stå i mot.

De påfølgende dagene er strabasiøse. Det regner mer og mer og det er ikke like lett å finne gode steder å campe. Joel er nær ved å bli bitt av en slange i det han sklir og en natt klarer båten vår å rive seg løs fra fortøyningen. Heldigvis er vi oppmerksomme på det og får bundet den fast igjen før den forsvinner nedover elven.

Nok en gang erfarer vi at uværene stadig blir kraftigere og vi innser nå at vi ikke har annet valg enn å søke mot land så fort vi ser regnet og vinden komme mot oss. Vi søker ly i teltet og humøret synker i det det blir mer og mer klart for oss at tidsskjemaet vårt vil sprekke. På selveste julaften er vi ganske sikre på at noen har skutt mot båten vår. Vi finner imidlertid ikke noe kulehull, men kan ikke komme opp med noen annen god forklaring. Vi kan ikke skjønne hvorfor noen skulle ønske å skyte mot oss, men tenker at det kan være noen som ønsker å skremme. Vi får sannsynligvis aldri vite helt hva som skjedde, men det gjorde feiringen av jul litt mindre hyggelig enn det vi hadde håpet på. Den hjemmelagde risengrynsgrøten smakte imidlertid godt, selv om den var laget på kokosmelk.

Nyttår i Tefé
Vi når aldri fram til Coari til nyttår. Torsdag 30. desember kommer vi oss imidlertid omsider inn til byen Tefé. Vi er slitne og veldig klare for noen netter på hotell. Tefé ligger ved en innsjø, noe som gjør at det siste stykket inn mot byen ligger motstrøms. Mens vi sakte, men sikkert nærmer oss kommer det en liten lastebåt opp til oss og lurer på om vi vil ha skyss. Vi takker og bukker og er ikke sene med å binde fast tauet. De ville ikke ha noe penger, men vi klarer å overtale dem til å ta i mot 10 real (tilsvarer ca. 35 norske kroner). De vil heller ikke ha noe ekstra for å oppbevare gassen, kjøkkenet og maten vår i huset sitt mens vi er i byen. Vi er de evig takknemlige og prøver i hvert fall å gjenglede tjenesten ved å handle litt i den lille butikken de driver fra huset sitt.

Tung start på det nye året
Solen skinner i det vi forlater Tefé, men det går sakte. Den første dagen padler vi bare litt over 15 km før mørket er over oss. Vi prøver å stå opp tidligere og vi prøver å padle lenger utover kvelden. Flere kvelder padler vi lenge etter at det har blitt mørkt og mens vi lyser langs elvebredden etter steder å sette opp teltet vårt ser vi det blinke i dyreøyne. Dette er det eneste vi får se av kaimanene som dessverre nesten er utryddet langs hovedelven.

Pirater
Dag tre etter Tefé titter solen så vidt fram et lite øyeblikk mellom flere regnvær som har kommet over oss. Vi skal akkurat til å spise lunsj da en båt kommer mot oss i stor fart. Den ene i båten har dekket til ansiktet sitt. De skriker et eller annet til oss, men snur like fort som de kom og forsvinner. Ingen av oss sier så mye, men fortsetter med det vi drev med. 20 minutter senere kommer de tilbake og nå stopper de. Vi skjønner fort at disse menneskene ikke kommer bort til oss for å være hyggelig og da vi ser pistolen og geværet som de sitter med lar vi dem holde på som de vil. De begynner å søke igjennom båten vår etter narkotika. De tror vi er smuglere og ønsker sannsynligvis å benytte seg av muligheten til å få tak i varer uten å betale for det. Da de ikke finner noe og merkbart blir mer og mer stresset tauer de oss inn til land for å få ro og fred til en grundig sjekk. Der går de systematisk igjennom alt utstyret vårt. De tar ingenting, men kaster alt brutalt ned i bunnen på båten vår. To kameraer går i stykker, men det kan vi leve med. Der og da er vi glade hvis vi får beholde våre liv. Da de ikke finner det de er ute etter drar de videre, men først har de gjennomsøkt alt utstyret vårt og svømt under båten vår for å sjekke der. Vi skal etter hvert erfare at dette tydeligvis er en vanlig måte å smugle narkotika på i områdene vi nå befinner oss i. Etter denne episoden blir vi stoppet ikke mindre enn tre ganger av politiet. Det føles litt tryggere, men fremgangsmåten er den samme og hver gang er det noen som svømmer under båten vår for å se etter narkotika.

Vennlige mennesker i Apahori
Lettere lamslått ser vi båten med piratene forsvinne bak en øy, men vi kan ikke annet enn å padle videre. Vi kan ikke skru på motoren eller avbryte. Vi blir etter hvert enige om at vi skal prøve å komme oss inn til en by. Det er fortsatt for langt til Coari, men det skal ligge flere små landsbyer før den tid. Like før mørket holder på å omslutte oss padler vi inn til land og spør forsiktig de menneskene som møter oss om vi kan sette opp teltet vårt et sted i landsbyen deres. Først er de skeptiske, men etter hvert får vi tilbud om å sove i et hus som ikke er i bruk. Vi takker vennlig for det og henger opp hengekøyene våre i takbjelkene før vi spiser noen knekkebrød til kvelds. I løpet av kvelden og natten kommer vi fram til at vi føler det er for utrygt å padle videre.

Dagen etter spør vi dermed om det er mulig å komme seg til Coari med båt. Kanskje noen av de kan kjøre oss? De forteller at det vil passere en passasjerbåt kl. 10.00 og vi bestemmer oss for å bli med den. Vi har stått opp tidlig og har god tid til å rydde i båten og selge kjøkkenet og gassen vår. Resten av utstyret og maten gir vi bort, til stor glede hos landsbybeboerne. Vi er også takknemlige for å ha blitt møtt med slik gjestfrihet.

Manaus
Vår padletur nedover Amazonas endte dermed etter ca. 2500 km. Vi fortsetter imidlertid med motordrevne båter og drar videre mot Manaus etter et par dagers hvile i Coari.

I Manaus nyter vi det å være i sivilisasjonen igjen. Vi spiser godt mens vi går rundt i byen og titter på de mange attraksjonene. Operaen og bryggen er fantastiske konstruksjoner som vitner om en tid da gummi var storindustri og innbyggerne her hadde mye penger. Det er en del turisme i Manaus og to hvite menn i begynnelsen av 30-åra tiltrekker seg en del oppmerksomhet fra alle guidene som finnes, men vi avslår vennlig et hvert forslag om jungelturer. Vi har fått nok av det for en stund. Det er fascinerende med en så stor by som Manaus, med sine rundt 1,8 millioner innbyggere, midt inne i den brasilianske regnskogen.

Mot atlanterhavskysten
Fra Manaus fortsetter vi vår ferd østover med en stor passasjerbåt. Det er rolige dager mens vi ser elven rundt oss vokse og rase forbi. Det er en helt annen opplevelse å reise på denne måten og vi er glade vi padlet så langt som vi gjorde.

Vi ser fortsatt mange små landsbyer langs elven og flere ganger kommer det riberinhos padlende ut mot båten vår i det vi passerer. Noen ganger håper de vi skal kaste ned mat eller klær til de, andre ganger klarer de på mirakuløst vis å huke seg fast og gå ombord for å selge frukt, reker eller hjemmelaget saft.

Etter fire dager er vi framme i Belém og har dermed krysset det søramerikanske kontinentet. Vi begynte ved stillehavskysten i Ecuador og befinner oss nå ved atlanterhavskysten. Vår ferd ned Amazonaselven har vært fantastisk, selv om den ikke ble helt som ventet og dessverre fikk en noe brå overgang til motorisert ferdsel. Det er utrolig fascinerende å reise i et område så forskjellig fra det vi er vant til og det har vært ekstra spesielt å gjøre det i så lang tid uten å bruke motor.

I det dette skrives leser vi 16 minusgrader på gradestokken og shorts og sandaler er allerede et blekt minne. Den siste tiden savnet vi begge Norge og alle de rutinene vi så gjerne ville bort fra da vi dro. Det er fint å være tilbake, men det er veldig sannsynlig at vi, på et eller annet tidspunkt, på en eller annen måte, kommer til å ta turen tilbake til regnskogen i Amazonas og denne fantastiske elven som byr på så mange morsomme, spennende, skumle og deilige opplevelser.