Hoi An ligger på sørvestkysten av Vietnam, helt ut mot havet omringet av irrgrønne rismarker så langt øyet kan se. Byen har litt under 90 000 innbyggere, men opplever en jevn strøm av turister året rundt. Hvert semester er det også 40 norske studenter i byen, som studerer psykologi eller utviklingsstudier i samarbeid med Kulturstudier og norske høyskoler og universiteter.

En av grunnene til at særlig jenter passer på å få Hoi An med på listen over "must-see-destinations" er det store antall skreddere i byen. For en brøkdel av det en kjole koster i de store kleskjedene i Norge får du her en håndlaget, målsydd silkekjole, og du har alle regnbuens farger å velge imellom.

"I don't want to look 99 percent." Den eldre amerikaneren kikker seg i speilet hos Yali – en av de mer fasjonable skredderne i byen. Han ser spørrende på kona og datteren som begge har kakishorts, skyggelue og store vannflasker foran seg. Jeg bryter inn og sier "You look one hundred percent!" Tvilen i ansiktet hans forandrer seg til et glis og han bestemmer seg for dressen han har på seg, samt matchende vest, tre skjorter, slips og sko.

 

Imens glir øynene mine bortover rekkene med stoff, og i det skredderjentene gir meg utklippsbøker med bilder fra røde løpere, filmpremierer, moteuker i Milano og Paris føler jeg at enhver jentes drøm går i oppfyllelse. Her er det bare om å finne inspirasjon! En av damene gir meg en pent innbundet bok og peker ivrig. Jeg åpner den og ser "BRIDE" på første side. Jeg gir henne boken tilbake, men sier at jeg kommer tilbake når jeg en dag skal gifte meg - akkurat nå er jeg ute etter en sommerkjole og partytopp.

Hvis man klarer å løsrive seg fra skredderne har Hoi An en fantastisk strand som er verdt et besøk. Det finnes solsenger og avgrensede strandområder som tilhører de nærliggende hotellene, men heldigvis er det enkelt å bestikke de som jobber der, og jeg gjør det med god samvittighet.

En snau time med båt fra Hoi An ligger idylliske Cham Island. Blant trebåter og palmetrær ligger kritthvite strender og venter på besøk. Det var overraskende fredelig der da jeg besøkte øya og jeg hadde stranden nesten for meg selv, bare avbrutt av dykkerbuddyen min som kom og fortalte at nå var det lunsj.

Man blir fort veldig glad i Hoi An. Trafikkaoset er overkommelig, i motsetning til for eksempel Ho Chi Minh City der det kan være svært slitsomt å være fotgjenger, og du finner like mange sykler som motorkjøretøyer.

Byen er liten i forhold til mange andre byer i Asia, og man blir enkelt kjent, noe som gjør at man får et slags forhold til stedet. Det skulle ikke så mange vannflaskekjøp til før selgerkonen på utsiden av hotellet kjente meg igjen og begynte å hilse og smile hver gang jeg gikk forbi. Selvfølgelig så hun på meg som en som kjøpte billig vann til stive priser, men jeg synes det er greit å bli litt lurt av hyggelige folk.

Det eneste jeg var blitt advart mot på forhånd var hvor trist det ville være å måtte dra. Da jeg satt på flyplassen i Da Nang og spiste dagens lunsj samtidig som jeg mistenkte kokken for å ha tatt feil av kylling og frosk (også på menyen) lengtet jeg tilbake til kakene på restauranten Tam Tam og frokostbufeeten til Ha An Hotel.

Jeg savnet de små gatene med masse liv og de flotte papirlyktene som hang langs husveggene og lyste i mørket. Minnet om den utrolige maten stod i sterk kontrast til lunsjen jeg prøvde å fortære, og jeg måtte innrømme at jeg faktisk savnet de masete skredderdamene litt. Det er jo tross alt ikke hver dag jeg får leke keiserinnen med nye klær.

 

Studier i Hoi An