”Shit, vi har mista radioen”, kommer det plutselig fra turkompisen, der vi klamrer oss fast i de bratte fjellsidene. Ekspedisjon Skyttarpiggens fire deltakere titter bort på hverandre med usikkerhet i blikket. ”Uten dekning er vi avhengig av samband for å kunne kommunisere med dem nede i leieren i tilfelle det skulle skje noe, og faren for at noen skal skade seg her oppe er absolutt til stedet..”, legger han til og kaster et blikk ned i bunnen av dalen 400 høydemetre under oss. Vi andre nikker enige og innser at vi blir nødt til å snu. Den heftige toppen på 1411moh får vente til en annen gang!

Det er søndag ettermiddag og kalenderen viser midten av juli. Vi befinner oss i den Vestlandske fjellheimen ved kanten av Jostedalsbreen, på BaseCamp med DNT ung. Deltakerne fra første campuke har reist hjem, men de fleste turlederne var blitt igjen for å lede en ny uke med yngre deltakere. Fridagen mellom BaseCamp 1 og 2 utnyttet vi til å (prøve å) bestige en krevende topp rett ved leieren.


Tauet og selene lå i sekken, men hjelmen tok vi i hvert fall på..

Etter å ha oppdaget at radioen var borte og innsett at det kanskje ikke var så lurt å fortsette videre oppover når vi ikke hadde funnet stia, selv om vi hadde med tau og seler, kløyv vi nedover igjen i håp om å finne radioen. Det var kanskje for mye å håpe på der vi vasset gjennom bregneskog med høyde på over 2m, men jammen hadde vi ikke flaksen på vår side! Ved en liten steinhule vi hadde utforsket tidligere på dagen lå den på bakken. Vi bestemte oss for å ta lunsj i den artige hula, og plutselig kom det en melding på radioen: ”Skyttarpiggen, Skyttarpiggen! Dette er BaseCamp. Hvor langt har dere kommet? Har prøvd å få kontakt med dere lenge..”. Vi ser på hverandre, bryter ut i latter og svarer: ” BaseCamp, BaseCamp! Skyttarpiggen svarer. Vi har det bra, spiser lunsj i en hule nå, men har valgt å snu- vi er på villspor. Det er en lang historie!”

Selv om søndagens tur ikke gikk helt etter planen, fikk vi noen fine turer sammen med deltakerne når de ankom leieren, som f.eks bretur på Austerdalsbreen og overlevelsesdøgn i fjellet! Været holdt seg strålende hele uka, så det ble mye bading i bekken og vannkriger.. Den ene dagen var bare helt fantastisk med knallsol og varme fra en skyfri himmel, så fantastisk at Ekspedisjon Skyttarpiggens deltakere fikk fri fra turlederjobben for et nytt forsøk på den fristende toppen!


Moro å leke tarzan!

Skyene hadde forlatt dalen og klarværet førte til en iskaldkald natt. Tidlig en kjølig morgen la vi av gårde. Fire litt bedre forberedte turledere gikk side om side opp veien til Tungestølen og diskuterte hvor vi trodde stia gikk oppover den bratte fjellsiden. Vi fant fort merkebåndene, og Goretexen røk fort sammen med ullklærne da vi kom opp i sola. Høydemeterne gikk fort unna da vi kløyv bratt oppover i bregneskogen. Vi fulgte et skar og kom etter hvert opp til et parti med mye bjørketrær. De var fine og dra seg opp etter, for denne gangen hadde vi ikke med tau og seler til hjelp.  Det ble mindre og mindre trær etter hvert som vi slukte høydemetre, og utsikten ble bare bedre og bedre. Plutselig var det bare fjell og sva rundt oss, og det ble brattere og luftigere. Mye luftigere. Vi presterte å gå litt for langt til venstre før den siste oppstigningen til toppen, og rota oss ut på en svært luftig fjellhylle med mange hundre meter ned under oss! Ikke noe særlig å klyve der, ved tanke på konsekvensene av et fall.. Vi kontaktet de nede i leieren, som holdt øye med oss i kikkerten, ved hjelp av radioen (som denne gangen var med hele veien..) og fikk forklart hvor man må gå for å komme til toppen.  Etter enda litt klyving, kunne vi endelig konstatere med at vi hadde klart å bestige Skyttarpiggen!

1200 høydemeter rett opp. Ubeskrivelig utsikt innover Jostedalsbreen. Brefallene i Langedalen kunne sees fra oven, akkurat som Tungestølen og campen, og Veitastrondvatnets grønne farge lyste opp i det fjerne. Noe av det som er så spesielt med området rundt Tungestølen er fargene og kontrastene mellom dem. Når det er klarvær, akkurat som denne dagen, er det veldig spektakulært å se den superblå himmelen mot den kritthvite breen som igjen speiler seg mot den frodige dalen og den turkise breelva! Mange flotte farger og overganger gir et ubeskrivelig naturinntrykk som fester seg til netthinna. Det er kanskje derfor man kommer tilbake år etter år- det er så ubeskrivelig vakkert og mye urørt natur som man må jobbe litt og slite litt i for å komme frem eller opp dit man ønsker.

God stemning! Alltid.

På toppen gjaldt det å fylle opp med masse energi og væske. Alle fire gikk tom for vann, men det ordnet seg med litt myr/smeltevann vi fant i nærheten av toppen. Ingen ble dårlige av vannet, kanskje fordi vi begynner å bli herda.. Etter å ha lufta beina, kasta et par snøballer og tatt morsomme bilder, satte vi nesa nedover. Det er noe annet å klyve nedover enn oppover, alt blir straks mye mer luftig, men det gikk bra! Alle kom helskinnet ned til tross for litt knall og fall, og turens avslutning med kjellerkald Cola på Tungestølen gjorde susen for fire svette, slitne og fornøyde turledere! Jeg trenger vel ikke engang nevne at det første vi gjorde tilbake i leieren etter vel gjennomført ekspedisjon var å hive oss i fjellbekken..

Endelig på toppen! Fantastisk utsikt i alle himmelretninger.

Høytrykket holdt seg over Tungestølen helt til vi skulle reise hjem etter nok en opplevelsesrik uke ved brekanten! Selv om opplegget er nesten helt det samme på BaseCamp 1 og 2, blir det to helt ulike turer med ulike opplevelser og utfordringer. For det første er det stor forskjell på å være deltaker og turleder, og det gjelder å være kreativ og finne på artige turer og andre sprell! Det var med blandede følelser vi reiste hjem for en uke avveksling med fisking på Vestlandet, men to av oss kunne glede oss over at vi skulle opp igjen til verdens vakreste sted i slutten av måneden på jobb for Barnas Turlag!