Bare timer før vi skulle pakke isøks og plastikkstøvler og sende dem til Base Camp våknet jeg med intense magesmerter og tilbragte resten av natten med alt annet enn å lade opp til en uke med mye vandring. Sykdom på tur er aldri gøy, og det å sitte i 34 varmegrader og vente på å komme over Zanskarelven i en trekasse var der og da noe jeg gjerne skulle ha vært foruten, men som i etterkant føyer seg i rekken over opplevelser som oppstår på en slik tur.
Etter å ha forsert Zanskarelven ble det noen timers vandring innover Markhadalen til landsbyen Skiu der vi satte opp telt og sovnet om kapp med elvas brusing like ved og hestenes klokkespill.
På dag to var formen likedan og til tross for et landskap Ringenes Herre verdig måtte jeg bruke mesteparten av energien på å flytte en fot foran den andre jevnt oppover nok en avsidesliggende dal i det utrolige Ladakhområdet. Vi nådde 4200 moh ved lunsjtider, men høyden kunne knapt kjennes for mageondet overskygget alt. Jeg gikk og prøvde å komme på symptomer på blindtarmsbetennelse, mens Christian var helt sikker på at det var morgenkvalme. Jadda. Men i slike situasjoner er det flott å ikke reise alene. Christian var turkompis med stor T, kjøpte Cola og serverte røverhistorier, og til slutt måtte jeg bare ta et oppgjør med basiluskene - dette gadd jeg ikke mer - og ble frisk. Hurra!
To be continued!
