Klokka har så vidt passert ett, og vi trasker i en lang rekke fra Base Camp mot målet - Stok Kangri med sine 6124/6137/6150 moh (alt ettersom du bruker t-skjortene i Leh/Wikipedia/det sveitsiske kartet vårt som kilde). De første timene går det jevnt oppover i kald grus, før vi skal krysse breen som ligger under fjellet. Jeg får vite fra Christian at det er en såkaldt kald bre med smeltevannskanaler som må hoppes over. Hodepinen begynner å komme, men jeg blir så redd av tanken på å hoppe over disse sprekkene at jeg skremmer den rent bort.
Etter breen er det en lang passasje med is og grus og det går treigt oppover. Guiden forteller at det kan være fare for steinras, og vi blir bedt om å skynde oss, men med helstive plastikkstøvler som ikke griper tak i isen som ligger som glasur på steinene er det lettere sagt enn gjort. Christian dytter og drar og hjelper meg oppover og vi kommer oss opp til ryggen til slutt. Oppe på ryggen begynner det å gå opp for oss at toppen er innenfor rekkevidde. Stegjernene kommer på, og plutselig er det å forsere glatte partier ikke noe problem. Vi er de siste på fjellet denne dagen, og møter flere på vei ned som har vært på toppen men som ikke har hatt noe særlig utsikt. Kan vi allikevel være heldige?
Taulaget som går foran oss tar sin tid, men det betyr også at være rekker og skifte, og innen vi er oppe har milevis med fjellandskap i alle retninger åpenbart seg. Den krittvite snøen mot den blå himmelen og steinene under oss utgjør et magisk landskap, og de tibetanske bønneflaggene som vaier i vinden og signaliserer "DU ER FREMME!!" Følelsen er ubeskrivelig deilig, hodepinen er fraværende grunnet et skikkelig bra aklimatiseringsopplegg, og jeg må bare le høyt! Guidene setter seg og tenner en sigg, og blir litt flaue når jeg vil ta bilde "No, no, smoking is bad for you."
Jeg har bare en annen høy topp å sammenligne med, og det er Elbrus ifjor der Christopher og jeg traska nedover med dundrende hodepine og relativt ukomfortable. Denne gangen skulle jeg ikke la dette skje, og tok meg god tid underveis til å stoppe og drikke, og også ta tøy av og på for å ikke bli overopphetet og dehydret. Der vi startet ut i dunjakke og polvotter, blir det fort varmt når sola skinner, og den siste timen ble gjennomført i singlet.
Vel nede i Base Camp ble det litt mat og drikke, for en lengre date med soveposen. Folk var fornøyde og glade etter turen som tok fjorten og en halv time fra telt til telt. Jeg sovnet med et smil om munnen til eselenes klokkeklang, og er ikke i tvil: dette blir ikke siste høye topp for min del.
To be continued!!
