Vinden river i håret når vi suser av gårde på firehjulingen fredag kveld. Det er mørkt ute, helt stille og litt sludd i lufta. De siste dagene har det falt snø, noe som kan bli en utfordring for helgas tur over breen til Demmevasshytta. Vi er på vei bort til Finsehytta for å dele ut breutstyr til gjengen vi skal ha med på tur. 19 blide og motiverte mennesker fra Gjensidige forsikring får utdelt stegjern, sele og hjelm før de kan hoppe til køys og lade opp til en lang tur. Selv er jeg så heldig å få være med på turen som ”smurf”, altså som hjelpebrefører, og gleder meg vilt til tur over Jøkulen!

Klokka 06:30 lørdag morgen ringer vekkeklokka. Jeg ligger stille i senga et øyeblikk og undrer meg over hvordan været er ute. Det kribler litt i magen når jeg tenker på turen som venter. ”Lurer på om vi klarer å komme helt over breen når det er kommet snø”, sier jeg til meg selv, før jeg kravler ut av den varme soveposen, hiver på et par lag ullklær, pakker sekken og går ned for å spise frokost.


Heliumsekken er med!

Været er slett ikke så ille når vi legger i vei mot breen. Tåka ligger riktignok som et teppe over Jøkulen, men det er i hvert fall opphold og vindstille. Gruppa er flink til å gå, og på veien opp Danskeskaret får vi øye på spor etter en reinsdyrflokk fra dagen før, i tillegg til minnesteinen etter to danske speidere som omkom der under en snøstorm for mange år siden. Etter hvert som vi nærmer oss breen, begynner det å blåse litt, og vi beveger oss inn i tåka før vi tar på seler og binder oss inn i taulag. Det skal ikke mange fiskeknutene til med bare hender før fingrene er iskalde, så gleden er stor når vi begynner å gå og får igjen varmen!

 

Taulagene gikk side om side i begynnelsen.

Vi har fordelt oss på to taulag. Breførerne går først i hvert sitt tau, mens ”smurfene” danner baktroppene. Breføreren i tet går med GPS og bak følger resten av gjengen inne i hver sin hette. Det blåser, er maks 100m sikt og vi vasser i snø. Det er noe helt spesielt å gå sånn bak hverandre på rekke når alt rundt er helt hvitt. Man kommer inn i en helt egen verden for seg selv og får tid til å tenkte sine egne tanker. Tenke tankene helt ut, som det så fint heter. Det er godt av og til.

Første etappen til toppen av Jøkulen går greit. Videre fra punktet 1863moh mot Olavsvarden blir det derimot mer krevende. Det er fortsatt whiteout og vi sliter med å se sprekkene på grunn av snøen. Heldigvis har førstemann en søkestang i hånda som han bruker til å stikke seg fram med. Det fungerer kjempefint, og plutselig er vi på Olavsvarden. Her blir det en liten matpause, før vi igjen trasker videre. Det er mer snø i Vest, i tillegg til mer sprekker der breen begynner å helle nedover. Vi lister oss på tå over snøbroer med stramt tau, et par stykker tråkker igjennom, men det går bra. Utrolig bra jobba av Ronny som har gått i tet hele veien. Omsider er vi nede i 09- skaret og kan ta av stegjern og binde oss ut av tauet. Sola kommer på besøk, og vi får en fantastisk utsikt nedover mot Simledalen! Snakk om belønning for strevet over breen. Vi kommer oss nedover den snødekte steinura også, om så delvis akende på rumpa. Det ser ut som om sola har kommet for å bli en stund, der den lyser opp de snødekte fjellsidene og brefallet Rembesdalskåka, noe som gir en skikkelig vinterstemning. Jeg gleder meg til kong vinter slår til for fullt!

Fra vinter til høst! Denne utsikten møtte oss i 09- skaret.

Med ettermiddagssola i ansiktet og hytta i sikte, krysser vi breen og klyver opp til hytta- hytta der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Demmevasshytta ble først bygget som anleggsbrakke i 1896, men brefolket syntes det var leit å se den forfalle og begynte derfor restaureringen av hytta. I dag er det DNT fjellsport Oslo som disponerer hytta, som med den perfekte beliggenhet klamrer seg fast på en fjellhylle over breen. Det skal sies at folk blir særs glade når dem endelig kan se flaggstanga på hytta 11 timer etter avmarsj fra Finse. Vi hiver av oss sekkene, fyrer opp i ovnene og våte klær blir erstattet med tørre. Middag er heller ikke feil, og det blir en koselig kveld på en overfylt hytte med lesing i hytteboka og kakebaking på vedovnen, før øynene tungt siger igjen..

Bratt, glatt, sol og blå himmel! Vi nærmer oss målet.. (Foto: Ivar Minken).
 
Allerede før sola står opp er det liv i hytta neste dag. Etter en alle tiders frokost og besøk på den historiske Demmedassen, legger vi i vei igjen. Egentlig var det meninga at vi skulle returnere Finse. Det fant vi fort ut at ville bli heftig, dersom folk skulle rekke kveldstoget. Noe maratonløp over Jøkulen ville nok ikke blitt så populært, så vi endret heller planene og setter kursen mot Simadalen i stedet. Breen traverseres under det mektige brefallet, før vi klyver opp moreneryggen på den andre siden og følger ryggen ned til breelva- dagens kritiske punkt. Vil elva være så stor at vi blir nødt til å vade? Neida, til noens skuffelse slipper vi vading i det iskalde vannet og kan fortsette på den T- merka stia som etter hvert fører oss på kanten av en stupbratt fjellvegg- spektakulært! Like under fjellveggen blir det tid til appelsinpause, og vi er heldige og finner både blåbær og krekling!

Demmevasshytta der den klamrer seg fast på en fjellhylle over breen. For 100 år siden kunne
man gå rett fra breen og inn på hytta. Skummelt hvor fort det faktisk smelter..  (Foto: Ivar Minken).

Jo lenger ned vi kommer, desto mer høstfarger blir det. Det er som en reise fra vinter på breen til høst ned mot fjorden på den andre siden. Høstlige Hardanger med Simadalen, de stupbratte fjellsidene og de sagnomsuste fossene i skue fører til at nedstigningen kommer til å bli husket- lenge. Det er akkurat som å vandre inn i et nasjonalromantisk maleri, der vi trasker nedover stia som slynger seg sikksakk nedover den bratte og frodige fjellsiden. Klærne blir kasta i takt med de 1100 høydemeterne, og det er svært godt for ømme tær og slitne kropper å endelig komme ned til Simadalen.

 Vakre høstfarger i Hardanger! (Foto: Ivar Minken).

Takk for en fantastisk innholdsrik og variert tur!