Og det er det forsåvidt ikke heller. Det er bare at jeg har vært her siden 7.oktober, og er relativt klar for å flytte på meg.  Komme i gang. Flytte beina, dra pulken, sette systemet av en dag sammen og sette kursen sydover. På egen hånd, men ikke helt alene. Sammen med Wilson.

Det føltes betryggende å ta med Wilson. Hadde egentlig tenkt å gå alene, men nå i siste liten ble jeg litt bekymret. Ville jeg bli ensom? Ingen å prate med? Kom jeg til å bli helt gal?

Så kom Wilson seilende inn i mitt liv. Han er god og rund (omtrent som meg), orange og veier 107 gram. Med et noe besynderlig, skeivt smil sprer han en god porsjon deilig galskap rundt seg.  Kjærlighet ved første blikk da jeg så han overfor hyllen med dopapir.  Det var aldri tvil. Det var oss to. Han fyller foreløpig  rolle som dødvekt, men humørspreder. Etterhvert tror jeg han vil bli en uvurderlig motivator og turkompis. Vi gleder oss.  Begge to. Ingen av oss vet hva vi går til uansett..