Brå start!
Kobberhaugtjernet har en blå, kjølig farge tidlig denne oktobermorgenen. Vinden skaper små krusninger på vannet, der det skvulpende treffer land. Vi står side om side og kaster tvilsomme blikk uttover det kalde tjernet. Det iskalde tjernet. Vi vet alle tre at en av oss må, men bare tanken gir frysninger nedover ryggen. Plutselig bryter sidemannen stillheten. ”Søren heller, jeg gjør det!”, sier hun og kaster av seg ullgenseren, lue og votter og løper ut i det kalde vannet.

Med kviklunsj i sekken, kart i hånda og en hutrende lagkamerat som småjogger i tet, setter vi kursen innover i skogen. Setter kursen mot det ukjente, spennende, bratte, luftige, vindfulle og våte. Vi er deltakere på multisportkonkurranse med DNT ung Oslo, og lite vet vi om hva dagens utfordringer vil by på. Konkurransen hadde tross alt startet med et isbad for en frivillig fra hvert av de ti lagene, så vi er forberedt på alt. Den friske høstlufta er virkelig ladet med spenning der vi vandrer av gårde mot Appelsinhaugen, som på kartet er merket som vår første post.

Mange veier å gå. Moro å utforske marka!


Kick!
De to tauene som er spent opp mellom Appelsinhaugen og Kobberhaugen ser solide ut. Jeg dobbeltsjekker at hjelmen sitter på, og at karabinkroken i selen er ordentlig skrudd igjen. Så gjenstår det bare å hoppe i det. Bokstavelig talt! Jeg tar løpefart, hopper og får etter hvert luft under beina der jeg flyr flere titalls meter over bakken. Sommerfuglene i magen flyr de også merker jeg, før jeg går inn for landing på den andre siden av juvet. For en artig taubane! En etter en kommer resten av lagkameratene flygende med store glis, og vi kan sette ny (kompass)kurs mot neste post.

 
(Is)bading..

Vi overlevde. Mistankene om at den neste posten, som var plassert på en øy, inneholdt bading- de stemte. Reglene er enkle: jo flere på laget som bader, jo flere poeng er det å hente. Vi er gira på masse poeng. Det er snaut ti meter over til øya. Ti små meter.  Jeg trekker pusten og legger på svøm. ”Shit!”, kroppen får sjokk. ”Brr, så kaldt..”. Hjertet hopper over et par slag, før jeg kommer inn i rytmen. Pust- svøm-pust-svøm. Jeg kommer meg over, tar på vannkanna og begynner på tilbakeveien. Den er enda lenger, enda kaldere, men deilig. Deilig og forfriskende! Tro det eller ei. Følelsen er god når jeg endelig tar tak i myrkanten på land og drar meg opp. Været tillater til og med litt soltørking, før vi må videre. Begynner å få dårlig tid nå!

Kobberhaugtjernet en tidlig morgen. Frister til bad, ikke sant? 

Inn i det ukjente

Bushing bør bli den nye folkesporten. I tett skog kaver vi oss videre, alle nybada og fine. Konkurranseinstinktet begynner å øke, og selv om det ikke er noen form for tidtaking i konkurransen, øker også tempoet. Gjennom busker, opp bratte skråninger og ned høgstfelt. Svetten begynner å piple fram i panna. Vi vandrer i et grønt eventyr, på et teppe av gyllen mose. Det virker som det bare er elgen som har vært her før oss, så stille, fredelig og urørt er det. Vi går på kompasskurs mot Middagshaugen 478moh. En liten, bortgjemt kolle med utsikt over de vestre delene av marka. Plutselig hører vi stemmer, og like plutselig ser vi kjentfolk på toppen av kollen. Lag nummer seks. De diskuterer postens matematiske tenkeoppgave, men tier fort når vi nærmer oss. Vi skriver av oppgaven, deler en plate dronningsjokolade, ønsker de andre lykke til og busher videre- foran det andre matpakkespisende laget! Ingen tvil om at konkurranseinstinktet er på plass.

 
Til topps!

130 høydemeter nedover på blåmerka sti. I rasende tempo. Så er vi der- bonusposten. Under broa på Fyllingen finner vi den. Løsningsordet er ”kanelbolle”, og med kanel, sukker og gjærbakst i tankene spiser vi høydemetre opp mot Kikuttoppen. Opp, opp, opp! Dagens høyeste punkt 612moh! Humrende ledere på toppen ser oss gruble over oppgavene de har hengt ut, og gapskratter når vi går derfra uten å skjønne bæret av gåta ”hva får man hvis man kveler en kikert?”. Gåta blir ikke mindre teit når løsningen viser seg å være "et blåbær"..

Marka var fyllt med friske høstfarger!

Kanosurfing
Så sitter jeg bakerst i en kano. Jobber hardt for å holde stø kurs i den sterke vinden, men det er ikke lett med en stor kanelbolle mellom tenna. Fristelsen ble for stor da vi kom ned fra Kikuttoppen og passerte Kikutstua , før vi skulle gyve løs på den lange kanoetappen over Bjørnsjøen. Måtte jo bare inn og kjøpe bolle for å fylle opp energilagrene først. Dårlig unskyldning- jeg vet det. Men det funker, for det går virkelig unna over vannet! Selv om vi padler mer sikksakk enn en slalomkjører gjør på en god dag, surfer vi på bølgene vi har i ryggen og kan gå i land på den vesle øya som førstemann! Eller egentlig som førstedame.  Jentekanoen er desidert best! Hvem hadde trodd det?

 
Kappløp mot mørket

Kroppstemperaturen stiger fort etter padelturen. Oppgaven på øya løste vi så lett som bare det, og snart sliter vi oss oppover bakkene mot Bjørnholt- bærende på kanoene. Svetten siler igjen, hendene verker og vi irriterer oss over at kanoene er så tunge. Heldigvis blir det lettere når vi setter de fra oss, og tempoet øker. Vi går om kapp mot mørket på vei opp på Kobberhaugen. Har slått oss sammen med et annet lag, tryggest det når det er skumring og snart mørkt. Vi når toppen akkurat tidsnok til å se sola forsvinne i vest. Hodelyktene må fram, vi har bare tre stykker og må holde tett sammen. Det er heldigvis ikke langt til siste post, der en rappell venter. En etter en lurer vi oss ned fjellveggen i bare lyset fra hodelykta, før vi legger i vei den siste kilometeren. En ganske interessant kilometer på vandring i skiløypa i stummende mørket. Hodelykta mi er i ferd med å si takk for seg, noe som resulterer i en del plumping og snubling..

Bålkos hører med! 

Rike på naturen

Applaus og jubel. Tre store glis og mange gratulasjoner. Det er søndag ettermiddag og multisportkonkurransen 2011 er over. Vinnerne er kåret og får premie. Det får vi andre også- ”det viktigste er jo å delta”, heter det, og det skal ikke gjøres forskjell på vinnere og tapere. Det kjennes ikke ut som om magefølelsen er helt enig det ordtaket. Må innrømme at det er litt surt å sammenlagt ende på delt nest siste plass etter dagens lagkonkurranser med tautrekking og balansering, i tillegg til gårsdagens multisporttur gjennom marka. Men sånn er det nå. Rike på heder og ære er vi altså ikke, men opplevelser derimot- det har vi fått massevis av. Vi reiser derfor heller hjem- rike på naturen!  

Foto: Juel Victor Løkstad og Magnus Wethal