Men så forklarte jeg at jeg syntes han hadde et veldig fint dekk utenfor.

- Men det er jo helt ødelagt?
Ja, det var det, skikkelig fillete. Jeg forklarte at jeg skulle dra det etter meg. I et tau..
- ?????

Jeg demonstrerer, som om det skulle hjelpe. Jeg kunne like gjerne vært en marsboer som trakk for gardinen i en UFO og spurte etter Led Zeppelin. Uten at han gjorde det minste forsøk på å late som han forstod, så peker han på dekket - ”regalo”. Gave. Muchas Gracias.

De siste dagene har jeg hatt mindre matlyst. Jeg tror egentlig bare kroppen er mett. Den orker ikke mer mat. Så jeg har latt det være, og spist nrå jeg har vært sulten. Tror det kan være smart å justere ned inntaket for å ikke venne kroppen til å få mat i ett sett. Dessuten har jeg trent hardere og lengre enn de første dagene her nede. 2 -4 timers trasking, med tung sekk, og et dekk fylt med en sementblokk.

Det ble en beintøff økt i dag. Jeg har holdt igjen og tatt det rolig hver dag. Greit å ikke være helt gele i knærne når jeg skal flytte huslasset vekk fra startstreken. Vi vet jo aldri om vi flyr ut neste morgen.

Bortsett fra i helgen. Da visste vi at det ikke ble noe før mandag. Jeg vurderte en busstur til Torres del Paine, men det var meldt patagonisk kuling også der. Så da ble det trening og svart belte i sosialisering i stedet. Først en aldri så liten byrunde med ”Ulvang og de andre ”- ekspedisjonen. Jeg er usikker på hvor mye jeg bør skrive fra denne kvelden egentlig, og i notatboka mi var det stort sett bare usammenhengende krøll. Men jeg kan røpe at at Winther sneik seg altfor tidlig unna og Aasheim allerede har erklært Kamikaze som et nostalgisk øyeblikk.

Så var jeg ute med den stadig voksende gjengen med staff på lørdag. Mye hyggelig folk hyggelig folk fra hele verden, som av en eller annen grunn samles år etter år for å jobbe tre knallharde måneder i Antarktis. Traff Steffen også, som er omtrent sambygding med meg. Med bakgrunn som DJ har han bestemt seg for at polfaring er livet. Kvelden ble allikevel rolig (i all fall for min del) mens enkelte av entusiastene holdt seg våken til World-cup finalen mellom New Zealand og Frankrike i rugby begynte ved 05-tiden.

Så til slutt har jeg nok en månelandingsnyhet mens vi venter. Her om dagen oppdaget jeg noe moro. Først var jeg ikke helt sikker….men så skjønte jeg hva det var. JEG HAR FÅTT CELLULITTER! Det ser iallfall ut som sånn appelsinhud som jentene prater om, hva det nå enn er, og som visstnok er både dommedag, neglbrekk og overgangsalder på en gang. Det er altså på låret slikt skjer, eller bak på rumpa for å være helt korrekt, der huden klumper seg litt sammen i store valker. Selve definisjonen på cellulitter kan antakeligvis sies å være ”for mye underhudsfett som kjemper om for liten plass i dagslyset.” Cellulitter. Det er fascinerende. Rett og slett. Neste gang jenter prater om cellulitter, kan jeg bryte inn med mine refleksjoner og være helt på nett om denne puddinghudpraten. Jeg tror jeg faktisk så nede i gata at de hadde ”cellulite massage”. Men ikke faen. Jngen skal få ta fra meg min hardt ervervete appelsinhud!