Dag 39: 27 km, ni timer. Overskyet og tåke, men det er som om tåka lot meg være i fred og innhyllet meg heller i en gigantisk boble, der sola skinte og det til slutt ble ganske varmt. Til slutt var ikke mer å knapppe opp og jeg må gå uten votter! Helt sprøtt, snøen ble kram og hadde jeg ikke vært såpass forsinket hadde jeg stoppet opp for å byggge en snømann.

Merkeligere skulle det bli. Midt inni industrirevolusjonens årsaksfaktorer som jeg hadde på øret får jeg øye på en vei. Det var en spøk med pingvinene, men dette er altså en vei. Jeg står lenge og kikker, venstre, høyre, venstre, før jeg går over. Det skulle tatt seg ut å bli påkjørt her. Like etter ser jeg et fly over meg. Hva blir det neste? Sydpolentrikken? Statoilstasjon med grillmeny og Litago?

Dag 40: 27 km, 10 timer, sol. Nesten vindstille. Alt går på rutine nå. Drikker spirulina shaken mens jeg fyrer opp brenneren, sjekker sår, pakker satelittelefon og tømmer tissepose. Går på do mens brenneren kjøler. Alt pakkes ned, sovepose, liggeunderlag og masse annet rart. Den oppblåsbare Helsportputen som kommer til god hjelp når jeg ser på film, og det gjør jeg nesten hver dag. Teltet pakkes rett ned i pulken og vips er jeg på skiene.

Idet jeg kikker på klokka for å markere starttid, som nesten hver dag er 07.45, skvetter til som om jeg har sett et spøkelse. Igår lå tåka mellom meg og Thielfjellene. Idag var de så nær at jeg nesten ble skremt, bare 30-40 km unna. Et ubeskrivelig syn, som en ujevn tanngard av is og granitt badende i morgensola. Det er overveldene.

Hele dagen kaster jeg blikket mot vest, på slutten av dagen kommer jeg på en høyde og ser dagens hverk bak meg. Drikker litt vann, lar tankene fare og opplever det flotteste øyeblikket siden jeg kom hit.