Dag 68 og 69: 44 og 45km, 11-12 timer. Magiske dager! Utenomjordisk! Noen har slått på lyset, og slått av vinden. Og fjernet sastrugene.

I dag har jeg gått og gått og gått på en uendelig hvit pannekake. Kun blått, hvitt, solen og meg, og Wilson såklart.

I går kveld var det så vindstille at jeg faktisk kunne gå ut av teltet i ullundertøyet og ta bilder, uten at kulda kvesta meg. Jeg måtte sove oppå soveposen deler av natta, og for første gang (andre?) skifte til solbriller i stedet for goggles. Påskeværet er kommet, tidlig i år.

Dagsformen varierer, i forigårs var jeg et brekende beltedyr som kravlet inn i teltet. Orket ikke å røre en finger på flere timer. I går holdt jeg bedre igjen.

Dagen i dag så helt perfekt ut, helt til jeg klarte på gjøre en krumkransekakesupertabbe. Jeg sjekket GPS-en etter 10,5 timer, drøyt 42 km, og jeg bestemte meg for å fortsette til 45 km. En halvtime senere begynte de fyrstikkaktige beina å gi etter under meg, en umiskjennelig indikasjon på at nok er nok.

Men, med ett kjenner jeg at GPS-en ikke ligger i brystlomma!! Pokker, snakker om å bæsje på leggen! Jeg biter tenna sammen, spretter morgendagens lunsj-sjokolade, og legger avgårde langs mine egne spor i feil retning. Jeg bryter alle polfareres hellige regel og etterlater pulken min. Uten den er jeg en ubetydelig fluelort her nede i isødet. Men været er stabilt, og jeg vet at GPS-en maks kan være 2,5 km unna.

Kort sagt: jeg finner GPS-en. Det ble en 5 kilometer ekstra lærepenge.