Dag 82: 43 kilometer, 12 timer. Dag 83: 34 km, 11 timer.

Våkner opp. Det er mistenkelig stille. Bortsett fra den umiskjennelige lyden av snø som faller på teltet. Kikker ut, bare grøt, pokker! Da vet jeg at det blir en seig dag.

Ny snø legger seg oppå den forrige og dagen går i lusefart. Ikke vind, ikke sol. At jeg kun navigerer etter nyanser av sastruger, gjør at jeg stadig mister kursen og blir irritert.

Jeg har begynt blande en fjerdedels middag i drikkevannet. Må ha mer mat nå som dagene er så lange. Sulten hele dagen. I løpet av 4 dager bør jeg være framme ved reservedepotet på 80 grader, det blir bra!

Det er ikke dagen for å gå og høre på stillheten, og har hørt samtlige 109 Verdt å vite-podcaster så det blir da Vinci koden for andre gang. Jeg skulker skolen, så det blir mer skepsisisme-podcast fra «Saltklypa» fra sudentradioen i Trondheim.

Timene snegler seg avgårde, sakte, sakte. Så; lys i horisonten, skydekket brekker opp, det hjelper!

Det er vanskeligere å ha fokus med kun få dager igjen. Ikke like lett å finne roen og ta vare på øyeblikkene. Når jeg begynner å jage for mye, stanser jeg opp og ser meg rundt og forsøker å minne meg på hvorfor jeg er her, med Goethes «nothing is worth more than this day». Nemlig.

Når jeg legger hodet på puta, ja da skinner solen igjen. Og jeg gleder meg til i morgen!