Vannet smelter utrolig mye treigere enn det vi har tålmodighet til. Christopher ber Maria om å fyre opp multifuelbrenneren utenfor teltet, men hun fryser på tærne og vil helst sitte i soveposen så lenge som mulig. Det er toppnatt. Det skal ikke være lett.
Klokka kvart på seks har vi endelig smeltet nok vann til at vi har for de neste tolv-fjorten timene, og sakte, men sikkert beveger vi oss ut av teltet og oppover fjellsiden fra campen Colera på 5970 moh. Det er 992 meter til toppen. Det er månelyst og stjerneklart, og oppover fjellsiden beveger små lysende mennesker seg som larver. Det har vært dårlig vær noen dager, og det er mange som starter fra Colera denne morgenen, 18. januar.
Det er under minus ti grader og blåser lett, og den første timen før det blir lyst ser vi et tjuetalls mennesker som snur og tar veien nedover igjen. Om det er kulda eller høyden som er avgjørende er vanskelig å si, men det er ikke tvil om at dette blir en utfordring av de større.
Etter et par timer når vi Independencia på ca 6300 moh. Hodene er fortsatt med, og solstrålene har varmet opp hender og føtter og gjør at vi faktisk har det helt ok. Vi går traversen over mot Caneletaen, og det er her vi virkelig begynner å kjenne både høyde og fysisk utfordring. Vi har med én sekk på deling, og det er befriende å kunne gå annenhver halvtime uten ekstra vekt på ryggen. Siste 50 meterne før Caneletaen går det radig oppover i tung snø, solen steker, og ti meter før den avtalte pausen river Maria av seg dunjakke, skalljakke, luer, votter og sekk og hyler ut innestengt frustrasjon og overskuddsvarme – dette er tungt!!
Christopher kommer med en hjelpende hånd og vi legger igjen sekken og tar en velfortjent pause før vi beveger oss oppover Caneletaen. Vi hadde på forhånd hørt at dette skulle være en evinnelig grushaug, men de siste dagers snøfall har gjort at det er en evinnelig snøhaug. Folk vi har snakket med har ingen klare meninger om hva som er best, så konklusjonen er at det er pest eller kolera. Det går trått oppover, men iom at hodepinen fortsatt ikke er avgjørende, og været pent begynner det nå å gå opp for oss at vi kanskje kommer til å nå toppen.
De siste 100 meterne kommer vi bak to argentinere som går i rykk og napp. Vanligvis er ingen av oss særlig ampre folk, men når vi er så nærme målet, og så hvert annet minutt blir tvunget til å stoppe i knehøy snø forsvinner tålmodigheten lett.
De siste meterne møter vi flere av gruppene vi har gått innover Vacasdalen med siden dag én, og det er utrolig hyggelig med gratulasjonsklemmer og vite at de også kom på toppen.
Plutselig er den der. Siste skråning og opp på et flatt platå og så er vi på toppen av det høyeste fjellet i den sørlige og vestlige hemisfære. Og iom at det ikke er sesong i Himalaya, er vi mest sannsynlig de høyeste i verden akkurat da. Det er en fantastisk følelse, begge hikster etter luft, nyter den enorme utsikten, sørveggen av Aconcagua, og det å faktisk å ha klart å gjennomføre dette.
Tusen takk til våre flotte kjærester Heidi og Håvard, familie og venner for støtte underveis, Christian for masse gode råd og lån av GPS (den var kun to meter feilkalibrert), og Berghaus for helt rå bekledning som har holdt oss varme, vind- og vanntette hele veien!
Vi gleder oss allerede til neste tur!
Maria og Christopher
