Resultatet er foreløpig en forsinkelse på tre dager. Både GPS og satelittsystem måtte bli igjen hjemme. I kampen mot terrorister og Al-Quida celler har myndighetene svært strenge krav til satellittutstyr for kommunikasjon og navigasjon. Alt slikt må leies og kontrolleres. Men den mest interessante operasjonen var allikevel å få hentet ut sykkel og vogn fra Air Algeries cargo-avdeling.

Antall kontorer, stempler og papirer som vekslet hender kan ikke telles på to hender. Når tollsjefen rynket øyebrynene og ristet på hodet, så det en stund litt mørkt ut. Men etter mye forklaring og gestikulering av Cherif kunne vi omsider reise tilbake med sykkel og vogn. 
Et kort besøk på den norske ambassaden bare bekreftet det vi har visst lenge – vi må være forsiktige helt sør i landet og spesielt ved grenseområdene til Niger.

Kveldene har gått med til å diskutere ruta videre og andre praktiske forhold. Å diskutere med Cherif er en utfordring – han har sine meninger. Det er helt greit, hadde det ikke vært for at de endrer seg hele tiden til et selvmotsigende kaos. Når vi nå har blitt litt forsinket så er han redd vi ikke kommer fram til Tamanrasset i tide, og blir ganske så stresset. Da får han ikke sove. Så kommer han inn til oss som nesten har sovnet og begynner å diskutere igjen. Det er merkelig hvordan kulturforskjeller kan gjøre det vanskelig å forstå hverandre. Cherif er en fin og vis mann som er snill som et lam, og vi stoler helt og fullt på han. Men allikevel bobler frustrasjonen helt ut i hårrøttene til tider. 
Vi har kommet oss til Ghardaia, porten til Sahara fra nord. Fra flyet i går tidlig kunne vi se soloppgangen og den vanvittige store ørkenen for første gang. Sand og stein over et område like stort som hele USA. Og en fjerdedel av Sahara ligger innenfor Algeries grenser. Det sier litt om hva som venter oss.. 
Når du leser dette har vi forhåpentligvis begynt å sykle. Vi klarer nesten ikke å vente, for ute i ørkenen er det stillheten som gjelder – ikke trafikk, papirer og tillatelser har plaget oss de siste dagene. Og DET gleder vi oss til!