Etter å ha sett oss mette på ruinene i Jerash tenkte vi å ta inn på Hadrian Hotel, men etter å ha forhørt oss på prisen ble det klart at det ikke var et hotell for oss. 160 kroner natta er blitt langt over vår standard. Vi sykla derfor inn til byen og spurte om et billigere hotell, men det var visst bare to i byen og det andre var dyrere. Imidlertid fikk vi et tips om at vi burde stikke ned til politistasjonen og høre der. Så vi sykla til politistasjonen og ble vist inn til politisjefens kontor. Han spurte først om å få se passene, så om hvor mange netter vi ønsket å bli og til slutt når på morgenen vi skulle dra. Nesten som på hotell altså. En av politimennene tok oss så over til andre siden av gata hvor vi skulle få sove i et rom. Men etter mye styr ble det klart at de ikke fant nøkkelen til rommet og det ble ikke noe av overnattingen likevel. I mangel på andre alternativer sov vi derfor under et halvtak rett ved. Det ble en kald affære da temperaturen ikke var mange gradene og det var på med både stilongs, genser og ytterjakke i soveposen. Likevel skal politiet i Jordan ha stor skryt for serviceinstillingen de viste og det er fint å vite at det bare er å spørre lovens lange arm om overnatting dersom du ikke vil betale for hotell.
Neste dag våknet vi til en overraskende ålreit temperatur og alt klokka 9:30 var det av med jakka. Vi begynte dagen med en nedoverbakke til ca. 250 høydemeter og håpte på en grei flate før oppstigningen til Jerusalem. Men det ble i stedet en av de mest bakkete dagene på turen så langt. Opp til 800 moh, ned til 300, opp til 700, ned, opp, osv. før vi til slutt temmelig slitne endte opp i Amman på rundt 1000 moh.
Vi kunne gjerne tenkt oss et par dager i Amman, men dessverre har vi ikke tid til å stoppe alle steder. Spesielt i Midt-Østen er det så mye å se at vi aldri hadde kommet oss til Afrika om vi skal stoppe hvert eneste sted det er noe å se. Etter å ha spist kebab hver dag i Tyrkia og falaffel nesten hver dag i Syria og Jordan blir man litt lei. Så da vi så et skilt med "McDonald´s Drive Thru" sykla vi like godt gjennom og bestillte en burger hver.
Fra Amman tenkte vi å sykle videre til Dødehavet og sette opp teltet for natta. Vi satte oss derfor på syklene og tråkket ut av Jordans hovedstad. Det tok ikke mange kilometerne før vi var ute av sentrum og med glede kunne se at vi hadde en svær nedoverbakke foran oss. Det ble en av turens lengste nedstigninger, og fra 1000 meter over havet til nesten 300 meter under havet koste vi oss mens vi trillet ned og beskuet et av de flotteste landskapene på turen så lang! Det ble til og med rekord da Andreas var oppe i 75 km/t med henger. Ca. 10 kilometer før vi nådde dødehavet hadde det alt blitt ganske seint på ettermiddagen. Der var det enten å svinge til venstre nedover mot dødehavet eller til høyre mot King Hussein Bridge og grenseovergangen til Israel. Grensa stengte klokka 13 dagen etter så litt sørgmodige måtte vi innse at vi sannsynligvis ikke ville rekke å sykle tilbake fra dødehavet og nå fram til grensa og ha nok tid til å komme over. Men vi fikk i det minste skimta dødehavet borti horisonten, selv om vi gjerne skulle tatt en dukkert. Ved grensa var det ingen hotell så vi spurte om å få sette opp teltet ved et nedslitt hus. Det var visst ikke trygt å telte fikk vi beskjed om, men de ville gjerne invitere oss inn på en kopp te. Det ene fører ofte til det andre så vi takka ja og ble introdusert til hele familien som hadde hagefest. Ikke lenge etter fikk vi beskjed om at det bare var å sette opp teltet innenfor gjerdet deres. Vi fikk servert både mat og drikke, og vi blir stadig overveldet over hvor gjestfrie folk i Midt-Østen er. Familien bodde i Amman og huset var visst bare et feriehus. Så da det ble mørkt dro de tilbake til hovedstaden mens vi rulla ut soveposene på terrassen. Ved siden av bodde noen egyptere familien fra Amman visstnok ikke stolte noe særlig på, men bortsett fra en drøss med myggstikk hadde vi ingen problemer denne natta heller.
