Dette er igjen dekket av mellom-mørk sjokolade som gjør at den helhetlige opplevelsen blir som en reise i smak. Siste Max Time har nok ikke smeltet på våre tunger.
Vi har blitt advart mot å telte i ørkenen. Ikke pga. banditter eller hyene de liker å skryte av , men pga. umarkerte militære områder der det telting ikke er videre populært. Derfor søker vi inn mot landsbyer om ettermiddagen for å høre om overnatting. Det kan svært lett utarte seg til et salig kaos og en lilten by sju mil nord for Damaskus var ikke et unntak. Byen syntes å være uttømmelig for viltre barn. Horder av små mennesker spratt fram fra alle kanter og fulgte oss rundt på vår leiting etter en voksen som forstod oss.
Ingen voksne syntes ivrig etter å forstå eller hjelpe oss, men da vi var i ferd med å gi opp og skulle til å sykle ut av byen kom tilbudene på løpende bånd. To stk ville ta oss med til mukhtaren, en fyr på motorsykkel ville dra oss med hjem og en annen igjen sa bestemt at vi måtte følge ham. Sistemann virket ivrigst så vi fulgte den svarte Chevroleten hans til et ensomt hus et lite stykke utenfor resten av bebyggelsen.
Mannen innlosjerte oss i huset, viste oss kjapt rundt og fikk såvidt introdusert seg som Kaliven før han forlot oss i huset hans. Der satt vi aleine i et bygg som minnet mer om en partykåk enn et syrisk familiehjem. I første etasje fantes et bad og et sparsommelig kjøkken med et tomt kjøleskap, mens det i andre etasje kun fantes en stue. Den hadde til gjengjeld en god sofa langs tre av veggene, en oljeovn midt i rommet, CD-spiller og nok spritflasker til en god fest. Bygget besatt også to store terasser med grill, lyspærer i alle mulige farger og en fontene. Vi fant oss til rette i sofaen.
Det var uklart for oss om Kaliven skulle komme tilbake, men like før vi skulle til å gå igang med middagslaging dukket fyren opp igjen og vartet opp med mat og drikke. En del mat, og mye drikke. Mohammad stakk også innom for en matbit og et glass raki, men det var ingen av oss som klarte å holde raki-tempoet til Kaliven. Det varte heller ikke lenge før han durte opp CD-spilleren sin så arabisk musikk fikk veggene til å dirre. Dette til febersyke Jørn, som akkurat hadde lagt igjen litt blodig diaré i skåla til Kaliven, sin store fortvilelse. Kvelden varte imidlertid ikke altfor lenge, for da Jørn gikk til sengs og Mohammad gikk hjem til familie skulle Kaliven fortsette festen i Damaskus. Dristig da han såvidt fikk opp døra til bilen han skulle føre til festbyen sju mil unna. Siden har vi ikke sett mannen.
Det var igjen uklart når Kaliven hadde tenkt å returnere, men han gjorde det ikke samme kvelden eller morgenen etter. Vi fant oss derfor til rette på kjøkkenet, ryddet opp etter festen og stekte oss egg til frokost. Så fortsatte vi de siste sjarmørmila inn til Damaskus, der en ferie ventet oss og der Andreas skulle få kjærestebesøk. Jørn følte seg også mye bedre denne dagen så da var det bare tilbake på ørkenveien til storbyen.
