Da var det blitt seint og vi svingte inn til en påbegynnende bensinstasjon for tips om overnatting i området. Før vi rakk å si annet enn "merhaba" fikk vi beskjed om at vi kunne sove inne på bensinkontoret til kl ti dagen etter. Det var det stedets "formann" som ga beskjed om, på tysk. Som mekanisk gjestfrihet dro han oss inn og bøy på te, döner og en god sofa. Det ble litt mye for oss så vi takket kun ja til te og sofa. Det velutstyrte kjøkkenet kunne vi bruke som vi ønsket og vi hadde jo både spagetti og egg i veska. 

Mannen som vi hverken klarte å fotografere eller fange navnet på var en besynderlig type. Han var kanskje 50 år gammel, hadde jobbet et år i Tyskland for en stund tilbake siden og tiltalte oss som kompanjonger. Han var trivelig, men kunne plutselig slutte å interessere seg for en samtale midt i den. Slik at etter man feks har stilt et oppfølgingsspørsmål kunne han se tomt på deg før han fortsatte å spise som om samtalen aldri hadde startet. Og sånn gikk kvelden.