Vi forlot Mustafa & Co. på morgenkvisten og nådde fram til viddebyen Aksaray i tide til lunsj. Byen var trivelig den, med både en 600 år gammel moské og en skeiv minaret har de mye å by på. Vannet i kanalen deres er imidlertid blitt borte på mystisk vis. Likevel fant vi oss til rette på Hotell Mevlana og koste oss med te i TV-stua og döner hos nabo´n.

Jørn kostet også på seg litt byluksus mens vi først var i det urbane. Ikke bare hårklipp og barbering skulle han ha, men også ansiktsmaske og fjerning av uønsket hår ved hjelp av sytråd og flammer. Etterpå følte han seg som nyfødt og så flere hakk penere ut. Et skremmende, men likefullt vellykket besøk hos den lokale "berber". 

Aksaray ligger ikke så langt unna området Kappadokia som mer enn én tyrker har sagt vi "bare måå se". Vi bestemte oss derfor for å ta kollektiv trafikk ut dit og la syklene stå for denne gang. Bussen skulle gå kl tre. 

Først viste det seg at tre-bussen gikk halv fire. Ok, vi ventet en halv time og satt oss fornøyde på minibussen i god tro om at vi skulle få oppleve dette fantastiske naturfenomenet tyrkerne er så stolte av. Så viste det seg at bussen vi satt på ikke gikk til fenomenet, men snarere regionen Kappadokia. Vi ble sluppet av i en liten by ikke så langt ifra. Da var det allerede blitt mørkt. Etter å ha gjort unna en liten spørreundersøkelse på busstasjonen fant vi ut at tre av tolv personer mente det skulle gå en buss derfra til Görem, et sted som mange mente lå i hjertet av Kappadokia, om 15 minutter. Ingen visste om det gikk busser tilbake igjen. En halvtime etterpå hompet vi videre avgårde til Görem. Selv om det var blitt bekmørkt da vi endelig nådde fram til fenomenet Kappadokia var det vel verdt det. Tyrkerne løy ikke for området er dekket av fantastiske steinformasjoner som vi såvidt kunne skimte mot horisonten. En time etterpå tok vi bussen tilbake, nå til blodpris. Det er nok det tryggeste om vi holder oss til syklene framover.