Denne turen hadde jeg forberedt meg i mange måneder, og jeg viste på forhånd hvor mye jeg skulle måtte bære på ryggen og trekke i pulken i tre uker, over isbreer, fra den ene leiren til den andre og enda høyere på det kaldeste fjellet i verden. Selv om jeg viste alt dette ble jeg allikevel overveldet og fortvilet da jeg tok den tunge ryggsekken på min rygg. Jeg delte selvfølgelig min bekymring med andre i gruppen: "Du er fremdeles lett fordi du ikke har tatt i betraktning utstyr som vi alle skal dele på slik som telt, tau, isskruer, kasseroller", svarte Radmila som alltid tenkte på alt.

Vår gruppe hadde fem medlemmer. Radmila, Zoran og jeg ble kjent med hverandre gjennom fjellklatring i Vancouver hvor vi alle tre bor. Fjellet Denali var lenge i våre tanker og vi drømte ofte om dette fjellet slik som alpinister pleier å drømme, nemlig med øynene vidt åpne. Når vi så fikk anledning til å gå ved hjelp av den lokale fjellklubben, bestemte vi oss til å ta med enda to medlemmer med i vår ekspedisjonsgruppe, nemlig Laura og Vince. Vince var den eldste i gruppen og ble dermed den offisielle lederen av gruppen. 

Hundre år etter den første suksessfulle bestigning av Denali treffer man i Alaska hvert år minst tusen fjellklatrere fra hele verden som prøver seg på det samme. Til forskjell fra sine fortredere, dagens klatrere ankommer til Bolsoye Gore (slik Russerne kalte Denali) med fly i stedet for med husky hunder. De har det nyeste og det mest moderne utstyret, og de har tilgang til informasjon som man i gamle dager bare kunne drømme om. Men til tross for all ny teknologi så har Denali alltid det siste ordet. Det er nemlig mindre enn femti prosent av fjellklatrerne som bestiger fjelltoppen.

Fra Anchorage (Alaskas hovedstad) til Talkeetna (en liten gullgruveby) ble vi flydd over i tre – fire timer til isbreen Kahiltna hvor fra vi skulle starte vår klatring via West Buttress ruten. Det var helt utrolig å se koloritt av de uberørte og øde landskapene fra flyet. Mil etter mil med skog var blandet med innsjøer og bekker som inneholdt så mye laks at regjeringen hvert år tillot de innfødte til å garnfiske uten lisens tre ganger i året for å dekke sine behov. Det var forståelig hvorfor denne delen av verden alltid har vært attraktiv for eventyrerne. Men, utfra antall butikker som solgte alkohol kunne man konkludere med at livet her om dagen på ingen måte var veldig spennende og lett. 

Vi sov veldig lite i Talkeetnalosjen hvor vi var innkvartert. Den var for varm og stinket forferdelig. Vi hadde verken seng eller andre møbler, men et enkelt kjøkken og bad hadde vi. Talkeetnalosjen brukes som oftest av fjellklatrere som tilbringer få dager her før de flyr videre til isbreen. Den brukes også av slitne fjellklatrere som kommer tilbake etter å ha oppholdt seg tjue eller flere dager på Denali uten dusj. Mens vi ventet på at restauranten med "den beste frokosten" i byen skulle åpnes, vandret vi omkring i Talkeetna. Trehus, restauranter og barer hadde ikke forandret sitt utsende på minst hundre år. Man kunne se malte veggreklamer om flyselskaper som flydde med små fly for en grei sum penger og hvor enn man kunne tenke seg i Alaska.

Befolkningen var blandet. Fjellklatrere - som hvert år mister sine liv, fingrer, fryser i hjel, bærer som esler, sliter seg til døden, utsetter sin familie og sine venner for enorm mengde av stress – var etter min mening de mest normale i Talkeetna. Selv om man kunne se mange turister og hippier som fant seg selv i Alaska, så kunne man se at de hvite fastboende var i flertall. Det var lett å gjenkjenne dem etter de tradisjonelle klærne de gikk i, slik som dongeri, skinnstøvler, store belter, cowboy hatter og baseball - caps, men også hårfasonger a la Bono fra 80 - tallet. 

Bare tre eller fire prosent Indianerne bodde her til forskjell fra fortiden når Athabascan Indianerne var de første menneskene som bebodde disse områdene. De var en uovervinnelig gjeng som russiske pelsjegere aldri klarte å dytte lenger enn til elven Susitna som for Athabascan Indianerne var en viktig matkilde. Alt forandret seg etter 1892 når man fant gull i elven Susitna.

"Hvis jeg ikke hadde omkommet på flyet i dag, kommer jeg heller ikke til å omkomme på Denali", sa jeg høyt da jeg endelig la min fot på isbreen Kalhitna. Flypiloten som hadde maten i den ene hånden mens han klusset med knapper på instrumentbordet med den andre, hadde advart oss mot en turbulent flygning, men han nevnte ikke at vi skulle fly så lavt over fjelltoppene og lande ganske dramatisk på isbreen. Han nevnte heller ikke at mange reisende aldri får lande fordi flyene på ruten Talkeetna – Denali ofte krasjer. 

Ikke alt var slitsomt slik vi hadde forventet oss. Det var faktisk slitsommere. På Denali har man ikke natt, og det kan være grunnen til at vi alltid stod opp tidlig. På grunn av kulden begynte vi ikke å bevege oss før solen hadde varmet vårt telt. Så fulgte det en lang prosess med issmelting, frokost og pakking slik at man hadde plass til alt i ryggsekken og i baggen. Iblant gikk vi i timesvis fra den ene leiren til den andre. Ryggsekken kunne jeg tåle, men pulken hadde jeg etter hvert utviklet et livslangt hat for. Siden den var inntauet i selen og ryggsekken, trakk den ryggsekken ned mot hoftene, og den veltet og trakk meg fram når vi gikk ned, eller motsatt når vi gikk opp.

Vi ble tilgodesett med gode værforhold de første fire dagene. Solen stekte vår hud skikkelig om dagen til tross for store lag med solkrem med den høyeste faktor. Til slutt brukte vi kremen som bønder fra Alberta bruker til smøring av jur på kuer for å beskytte dem mot vinden. Kremen viste seg å være best, og til tross for lukten så ville jeg ha anbefalt den til alle som en dag befinner seg i liknende landskaper. 

"Hvis bare det flotte været kunne holde til toppen og til leiren nummer fire", tenkte vi. Det holdt ikke. Vi ble rett og slett innkapslet av uværet i fire dager i stedet for to slik vi hadde tenkt. Vi gikk ut av teltet bare hvis vi måtte på do eller hvis vi skulle grave oss opp av snøen. Jeg kan ikke si at jeg gravde like mye som min far i 1959 da de hadde dugnad og skulle bygge riksvei etter den andre verdenskrig, men sammen med mine kamerater på Denali har jeg gravd mye for å lage isvegger rundt teltet. 

Imens hadde jeg utrolig god tid til å lese ferdig "De elendige" av Hugo mens jeg lå i min sovepose som var mer og mer våt ettersom dagene gikk. Jeg delte min skjebne på alvor med 'de elendige' og ble bedre kjent med Zoran som jeg delte det trange teltet med. Jeg hadde også tid til å gruble over hvorfor jeg gjør det jeg gjør i livet, og ikke minst fikk jeg testet min tålmodighet som aldri før i mitt liv. 

Det var en kjempestor og hyggelig overraskelse da vi en dag møtte den andre ekspedisjonen fra Novi Pazar bare noen få meter fra vår telt. De var utrolig gjestfrie og hyggelige. De inviterte oss til sitt telt hvor vi fikk servert te og kompott. Deres gruppeleder het Basar Carovac - Basko. Denali var et av de siste fjelltoppene han skulle bestige for å gjøre ferdig de syv største. Han hadde allerede vært på Everest, Elbrus, Vinson, Aconcagua. Sammen med ham var også Petar Pecanac som var den første mannen fra Bosnia på Everst. Alle sammen ventet vi på et værvindu for å klatre til leir nummer fire. 

Når mine nerver allerede begynte å dirre på den fjerde dagen, fikk vi endelig flott vær og kunne bevege oss videre. 

Zoran og jeg begynte å klatre etter midnatt noe som i senere tid viste seg å være katastrofalt feil. Vi fikk informasjon om at det flotte været skulle holde i noen timer. Selv om vi visste at det ikke var klokt å klatre om natten på Denali, spesielt ikke når været var ganske ustabilt, gjorde vi det allikevel og kunne nesten betale med eget liv. 

Den subarktiske natten var i like stor grad vidunderlig som den var forferdelig. Når vi hadde gått forbi det utsatte stedet Windy Corner som beviste sitt navn for oss, trodde jeg at fingrene på mine hender var, hvis ikke i den siste fasen, så i en av frysefasene. Vi ankom Camp 4 etter ti timer med maurtempo, utslitte av kulden og ganske uutsovet. Høydesyke manifesterte seg som kvalme og svimmelhet. 

Dagene i Camp 4 trenger ikke å være tøffe. Leiren har sine, først og fremst, psykologiske fordeler. Man befinner seg nemlig på 4400 moh, man har gjort halvparten av sin jobb, man kan se fjelltoppen og man tenker: bare tre – fire dager med det flotte været og drømmen kan gå i oppfyllelse. I tillegg, utsikten mot Denali og andre fjell rundt det er storartet. Man trenger bare å gi seg hen for å glemme alle kvaler og smerte, og man ønsker dermed å bli for alltid på dette stedet. 

Femten – tjue minutter fra leiren nummer fire finner man hovedattraksjonen og den vidunderlige "Edge of the World". På denne skråningen med skyene under sine føtter og med det uendelig hvite foran seg føler man seg som "Wanderer" på bildet til maleren Caspar David Friedrich. 

Sammenkomster vi hadde med fjellklatrerne fra hele verden er uforglemmelige. De vi hadde med Basko og andre fra Novi Pazar var de beste. Iblant var vi syv stykker i Baskos telt som er beregnet for tre. En gang sang vi sangen "Konjuh" (fjell i Bosnia og Herzegovina). Etterpå hadde jeg problemer med å forklare teksten til en amerikaner som spurte hva den rare sangen handlet om. Jeg tror at jeg kun delvis hadde klart å forklare denne sangen siden amerikanernes blunking liknet ganske mye på den til Homer Simpson. 

Det kan være veldig vanskelig, tungt og frustrerende å gjette det rette øyeblikk for den suksessfulle bestigning. Man kan ikke oppholde seg lenge i den høyeste leiren. Jo mer man oppholder seg i denne høyden, jo mer blir kroppen utslitt og høydesyke blir realitet. 

Denali kan også bli tøff på grunn av den geografiske bredden som gjør at Denalis 6000 moh føles som 7000 moh i Himalaya. Klima i dette fjellet kan være veldig uforutsigbart. Hvis man avfeier tegnene kan utfallet bli fatalt. 

Det var folk fra Novi Pazar, nemlig Basko, Mirsad og Petar som bestemte seg for å gå først. Radmila, Laura og Vince gikk dagen etter, mens Zoran og meg ventet. Vi visste at noen av oss alle måtte klare å bestige skjønnheten. Mens vi så mot toppen av Denali som konstant var i skyene, visste vi at situasjonen ikke var særlig lovende. Tredje dag etter at vi tok farvel med Basko, Mirsad og Peter så vi dem mens de gikk nedover bakken. De vinket og hilste med tomlene opp i lufta. Alle tre hadde greid å bestige Denali. 

Etterpå kunne de fortelle oss mens vi satt i teltet og drakk teen, om den forferdelig vinden, snøblindheten, smerten, om hvordan Petar nesten sovnet da de stoppet for å hvile seg litt og hvordan Basko måtte vekke ham for å fortsette videre. De visste ingenting om Radmila, Laura og Vince. 

Dagen etter bestemte Zoran og jeg til å bevege oss videre. Vi brukte minst ti timer for å komme oss til Camp 5. Den vanskeligste og mest krevende delen av ruten viste hvor vår utholdenhetenes grense lå. Fram til Head Wall kulminerer den 400 meter lange isbakken og blir femti grader, så denne delen av ruten greide vi å klatre relativt lett. Vi begynte å streve ved begynnelsen av neste bakke hvorfra vi også måtte ta med utstyr som vi deponerte to dager tidligere. 

Vi pustet gjennom gjeller og hadde problemer med å sette stegjern i isen mens vi samtidig prøvde å sikre hverandre. Vi var tvunget til å hvile jevnt og trutt. I tillegg til alt dette måtte vi bli veldig forsiktige. På visse steder var skråningen ikke mer en halv meter bred, og vinden var sterk. 

Mye av dette eventyret på Denali som jeg skriver om vil etterhvert havne i glemmeboken, men aldri Vladmir Morozovs væren. Han var den mannen som møtte oss med smilet på størrelse med Russland hvor han var fra, og han gav oss en termos med sort te mens vi var halvdøde og utslitte etter siste etappe til den finale kampen. Han hjalp oss også med å bygge veggen rundt vårt telt. 

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang i mitt liv hadde opplevd en like kald natt som den vi hadde i leiren nummer fem. Jeg hadde dunjakke på meg, var i soveposen som tålte – 40 grader celsius, og allikevel frøs jeg. Tretthet, dehydrasjon, vekttap (til sammen åtte kilogram på denne ekspedisjonen) i kombinasjon med kulden på 5200 moh er ikke akkurat det jeg ville ha anbefalt andre til å gjøre. 

Vi fant Radmila, Laura og Vince neste morgen. De fortalte oss om deres forsøk til å bestige toppen: Vårt eldste medlem av ekspedisjonen, Vince, hadde stått opp tidlig og foreslått til Radmila og Laura til å starte klatringen. Siden de visste at dette akkurat ikke var klatrepraksis på Denali, hadde de sagt til ham at de ville vente litt til før de strater. Vince gikk så alene til toppen i stor tro om at Laura og Radmila som var raskere og sterkere enn han, ville ta han igjen etter noen timer. På en mirakuløs måte gikk han forbi det mest kritiske stedet, nemlig Denali Pass (5600 moh) og etter ti timer slit var han på toppen. 

Laura og Radmila stod opp noen timer senere, men når de var ved Denali Pass så de at været allerede hadde blitt skikkelig dårlig. Lauras fingrer begynte å fryse, så de hadde ingen annen utvei enn å snu og å prøve igjen sammen med oss. Da vi møtte dem var det synlig at begge to var slitne etter fire dager i denne høyden, men de var klare til å prøve igjen sammen med Zoran og meg. 

Værvarslingen lovte suksess, men vi var allikevel misunnelige på Vince som var på vei tilbake til sivilisasjonen. Dusjen, burger av reinsdyr, øl i Talkeetna og sengen mens her hadde vi bare slit, uforutsigbarhet, en sjanse til å klare fjelltoppen, minus tredve grader med vinden som blåste nesten 60 kilometer i timen og 12 – 15 timer klatring i forhåpentligvis gode værforhold hvis meteorologene hadde gjettet riktig. 

Det manglet ikke på optimisme og gode vibrasjoner. Dagen "D" begynte lovende. Morgenen var flott, og det var ingen vind. Men Denali var likegyldig mot våre drømmer og våre ønsker. Det har sine regler og uforutsigbare utfall.Været ble verre med hver meter vi klatret. Vi ville ikke gi oss selv om nesten alle gav opp og var på vei tilbake til leiren. Det tok oss fire timer å klatre til Denali Pass (5600 moh) hvor vi til slutt måtte akseptere den uforutsigbare Denali's bestemmelse: NO PASARAN. 

-------------- 
for video: 
1 del: 
http://www.youtube.com/watch?v=OuyQf2F386k 
2 del: 
http://youtube.com/watch?v=c_S5VN2gITY 

hjemmesiden til ekspedisjonen: 
http://www.cleanenergydenali08.com/ 

for flere bilder: 
http://picasaweb.google.com/milna07/DenaliSelection#