Vi har gitt en utstrakt hånd og tatt den i mot om hverandre. Vi har gått lengre enn langt og kjent kroppens reaksjoner på ytterpunktene. Vi har stått sammen på det høyeste enkeltstående fjellet i hele verden. Vi har kjent den fantastiske følelsen å lykkes sammen som et fullverdig lag.

Så er vi nede igjen. Dusj, avslapning, bedagelig temperatur og støle lår. 
Allerede nå, et døgn senere enn da vi sto på toppen, virker det hele nesten litt fjernt. Kontrastene fra en kald øl rundt bassenget til det kortpustede slitet på Afrikas tak er enorme. 

Å bestige høye fjell er like mye en reise inn i deg selv som å beskue verden fra oven. Å nå toppen av Kilimanjaro handler om å bite tennene sammen. Og det har vi gjort - til gagns. I tankene hadde vi Peter som dessverre ble stoppet av feber og sykdom. Ellers ville den sterke trønderen garantert stått sammen med oss på Uhuru Peak kl 08.33 fredag morgen.

Detaljer rundt toppstøtet skal vi overlate til hver enkelt å fortelle når de kommer hjem. Det er garantert en historie det er verdt å lytte til.. Nå skal vi nyte de siste dagene blant Afrikas villmark. Kanskje hører du fra oss, kanskje ikke. Du skal iallfall vite at vi har det som plommen i egget. 

Og gratulerer med dagen til Karsten! 

Hilsen Karianne, Andreas, Peter, Bjørn, Bernt, John, Kristin, Trude og Aleksander 

PS: Neste tur til Kilimanjaro vil bli på samme tid til neste år. Lyst til å være med ?