Om det midlertidige hjemmet ditt er et telt, en sovepose under den åpne himmel eller et studenthjem, så prøver man allikevel å gjøre plassen litt hjemmekoselig, nettopp for å få en bedre følelse og kanskje ønske å være på reise lengre. 

Jeg bor sammen med fem andre i et studenthjem i Mowbray. Det er et lite fort av et hus, med gitter for alle dører og vinduer, så selv om det er relativt trygt sånn at uvedkommende ikke skal komme seg inn, er det også diskuterbart hvor lett det vil være å komme seg fort ut, skulle det være nødvendig. Det er nordmenn og sudanesere som bor i huset, og vi går overens som en velfungerende koloni. Alle skal delta likt i husarbeidet og særlig de norske jentene motarbeider sterkt alle normene om svarte/hvite og menn/kvinners roller i et hus og hjem, skiller som ellers er ganske synlige i mange afrikanske hjem. 

Forrige uke ble vi faktisk invitert med hjem i et afrikansk hjem. Lørdagen bar det ut til Nyanga, en township som ligger utenfor sentrum. Her er det blikkskur tett i tett, en forfallen skole og barna er kledd i klær donert av NGOs. Jeg sitter og tviholder på bagen min og gleder meg litt til vi skal dra herfra igjen, men blir samtidig oppmerksom på samholdet mellom befolkningen i slummen. Moren til hun vi skal besøke forteller at her stiller folk opp for hverandre. Skal du ut et ærend er det bare å lempe barna over til naboen, og huset ditt blir passet på så ingen ting skjer med det mens du er borte. Vi blir ønsket velkommen i hjemmet deres med åpne armer og gode klemmer, får mat og drikke og synger og danser, og avslutningsseremonien blir kanskje mer høytidelig enn det jeg er vant med, for vi hadde enda ikke kommet oss av gårde halvannen time etter at vertinnen hadde sagt takk for seg. 

Noe av det som var fint med å komme til et ordentlig "hjem" var bilder på veggene, planter i bakgården, leker i stua. Ting man ikke finner hverken i et telt, ute i friluft eller på et sterilt studenthjem. I håp om å dekorere litt hadde jeg til og med skrevet ut oppgaveteksten til neste innlevering og hengt den opp på veggen. 

I det vi endelig fikk dratt fra Portia og moren hennes ropte hun etter oss at vi var velkomne når som helst, og at hennes hjem var vårt hjem. Det var jo kjekt å vite, så kan det hende jeg blir her litt lengre.