De er allerede for sent ute. Festivalen begynte kvelden i forveien, men bedre sent enn aldri. Til fjells skal de! Til Eidbugarden! Det er tid for Vinjerock! 

Vinjerock er oppkalt etter Aasmund Olavsson Vinje som var den første hyttegbyggeren på Eidsbugarden. Festivalen går over tre dager den første helgen i august, som ifølge erfarne fjellentusiaster den med værsikre helga i Jotunheimen. Der vi sto i dryppende regnvær og forsøkte å få opp en presenning mellom teltene var vi ikke helt enige, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, heter det. 

Fredag kveld var det full gang med konserter. Marit Larsen gjorde det hun gjør best - å sjarmere det mannlige publikum i senk, og da tonene til Under the Surface bredte seg utover fjellheimen var det mer enn en glad gutt som stemte i. CC Cowboys kjørte på, og utover kvelden så vi noe som lignet på blå himmel bak de regntunge skyene, og det lovet godt for morgendagen. 

Morgenstund har gull i munn! Det å titte ut av teltet og se solen glitre over Bygdin ble plutselig verdt regnværet og de kalde føttene fra kvelden i forveien. Eidsbugarden begynte å våkne til samtidig som Multisportdeltakerne tok beina fatt på, ja, hva annet enn, en multisportkonkurranse som tok dem både til lands og til vanns, til fjells og i høyden. Klatreveggen nede ved Jotunheimen Beach kunne forøvrig alle teste ut. 

Undertegnede dro med seg tre gode venner, nok av proviant og godt humør og satt ut mot nærmeste fjelltopp. Da vi stod og nøt utsikten mot Vinjerock og så alle teltene med fin norsk ungdom spredd utover et enormt fjellområde var vi alle enige om at dette måtte være noe av den fineste festivalen vi hadde vært med på! Turen fortsatt innover, med bad i fjellvann og bekker og en tur langs en veldig foss. 

Da vi kom tilbake til festivalområdet var det på tide å få i seg litt heidundrane fjellmat. Kokkene på Vinjerock har virkelig jobbet hardt, og maten var frisk, fersk, kortreist og knallgod - akkurat slik vi liker den. 

Nok en kveld med god musikk, islandske Hjaltalin, Bigbang, og Bo Kaspers Orkester hadde hele fjellet rocke i takt med musikken. Larmen fra byen fra langt borte, trusselen fra svineinfluensa ble taklet med store mengder antibac, fjelluften rensket sjelen og hodet, og det var rett og slett en utrolig bra festival! 

Vi sees neste år!