Jeg skjønte ikke så mye av det som ble sagt, men skjønte at dette var viktig. Man tøyser ikke med verdensmesterskapet i tango. Til tross for manana manana tankegangen som så ofte florerer i Latinamerika begynte showet presist klokka sju. At folk som diltende inn en halvtime etterpå var deres tap. Etter en introduksjon med rulle-R´er og store ord på spansk var det klart for første par. Jeg satt målløs i de tre og et halvt minuttene sangen varte. Ikke noe «Skal vi Danse» her nei. Ikke noe Idol-lengde på sangene. Skal man danse tango skal man gjøre det ordentlig.
Mange av damene var utrolig pene, grasiøse, vakre, med kjoler som var stramme for oven, men med løse skjørt klare for høye spark. De fleste parene var fra Argentina, men det var noen utenlandske; et par fra Ururguay, to fra Japan, et fra Australia. Jeg synes den australske dama var flott, men jeg tror hun var så overlykkelig for å være med i mesterskapet at hun ikke kunne la være med å smile, og når man danser tango skal man ikke smile (ifølge Lonely Planet skal man vente med livlighetene til pausene). Når man danser tango skal man være alvorlig, nesten trist, og mange av opptrednene hadde også navn etter dette, «Melancolico», «Patetico» osv.
Jeg satt i to og en halv time og var trollbundet av dansen, det var nesten så jeg kjente partnerens hånd gli over min kropp, følte føttene strakk seg etter musikken, hoftene vrikken til rytmen. Sterke bevegelser med mye innhold, raske steg, flotte løft, snurrameirundt, bukkenikkenei, blikk som kunne drepe, eller ihvertfall knuse en motstanders hjerte.
Tyve par ga alt. Tyve stylister hadde stått i timesvis og ordnet sminke, hår og kjoler. Mennene var et kapittel for seg. Sikkert noen gelebokser som hadde gått med der ja. Da vinneren skulle kåres kom alle ut på scenen. Parene på femte til andre plass gliste stort og skjulte enhver skuffelse over ikke å nå toppen. Tok en dannet vals med partneren før de fikk utdelt premien. Da par 372 ble ropt opp som vinner var det som å returnere til barneskolen. Bort med de pene trinnene. Bort med den innlærte strake holdningen. Ballerinaen stod i den flotte kjolen og høyhelte sko og hoppet vilt av glede som en treåring som har fått et Barbiehus i julegave. Tårene spratt og mascaraen stod i fare, hun kastet seg ned på gulvet og klemte de fremmøtte kjente. Dommeren måtte rope inn i mikrofonen at hun måtte ta klemmingen etterpå, juryen måtte få utlevert premien og få tatt noen fine bilder ellers fikk de problemer med sponsorene.
For oss dødelige som satt i salen var det godt å få bekreftet at selv en ballerina har vettet i behold, og vet når man bør utvise uhemmet glede. Som for eksempel når man vinner verdensmesterskapet i tango. Tross alt har hun jo sikkert bare fulgt Mark Twains udødelige ord "Dance like nobody´s watching; love like you´ve never been hurt. Sing like nobody´s listening; live like it´s heaven on earth."
