Ved kvart skritt eg tok svikta ankelen og gav etter slik at eg så vidt klarte å halde meg oppreist og det var smertefullt å gå på denne måten. Eg nærmast snubla bortover i smerte. Eg tok på støttebandasje frå førstehjelpssystemet til Lifesystems frå Montane Norge og tjukke støttande sokkar og snøra støvelen stramt igjen for å unngå at eg skulle tråkke over. Det var framleis smertefullt å gå. Det eg trur har skjedd er at sener og vev i ankelen har vorte gradvis nedbrote og ikkje klart å restituere seg att. Sener og omkringliggande vev brukar lenger tid på å byggje seg oppe enn musklar. Likevel gjekk eg over tre mil i dag, men eg skjønar at dette berre kan fortsetja i avgrensa tid framover. Belastningsskader kan bli verre utan at dei får hela seg og konsekvensen kan bli ein kronisk skade. Det er med svært trist og skuffa sinn eg innser at eg må ta ei avgjersle om å bryta innan ei veke dersom skaden ikkje vert betre. Det er svært vemodig å tenkje på at eventyret og draumen min kan vera over og eg har felt nokre tårer i dag. Eg fortsett uansett vidare mot Røyrvik med samanbitte tenner og stå-på-vilje og vil revurdera skaden der. Takk for alle støtteerklæringar så langt undervegs - eg set stor pris på dei!