På veien hit har spørsmålene vært mange. Hvordan vil innbyggerne i Leon oppleve oss? Kommer jeg noen gang til å kunne snakke spansk med dem? Hvordan ser rommene våre ut? Hvor mye bedre forberedt enn meg er medstudentene mine? Har de virkelig lest alt pensumet vi strengt tatt skulle pløyd gjennom? Hvordan blir kveldene? Kommer de bare til å mimre om russetiden og høre på generisk datapop? Har de hørt om Kim Larsen? Er de glad i øl?

Som alltid når man kommer til nye land og nye kulturer blir det naturlig å sammenligne med gamlelandet. Og noe av det første som slår meg i møte med Mellom-Amerika er hvordan alt her er i bevegelse og forandring. Ut fra det lille jeg så langt har opplevd er Leon en uoversiktlig og fascinerende miks av løshunder, trafikkaos, fyrverkeri, tungt væpnede minibankvakter, fargerike murhus, mygg, rosa Ortega-plakater og gater og torg fulle av folk som ikke er på vei noe sted – alt under en brennende sol. Når jeg sitter her og tenker tilbake til fedrelandet slår det meg hvor stabilt, gjennomregulert og på mange måter ferdig Norge er.

Så til litt tallknusing: Vi er 64 studenter fordelt på tre bosteder. 53 jenter, 11 gutter (øh… menn). 3 par. 61 nordmenn og 2-3 svensker. Vi er ca. 15 røykere og minst 5 vegetarianere. Snittalder: Jeg tipper 22 år (mest fordi enkelte av oss trekker snittet opp). Priser: Middag på restaurant: 30-40 kroner. Øl, ute: 6 kroner. Stor fin brun litersflaske øl, ute: 12 kroner. En drosjetur innad byen koster maks en tier. Valutaen heter for øvrig cordobas, og en gærning er verdt ca. 30 øre.

Våre nye liv her i Leon forgriper seg på årelange innøvde vaner fra vårt komfortable hjemland. Å kaste dopapiret i en bøtte ved siden av føles – uansett hvordan man vrir og vender på det – bare riv, rav, ruskende galt. Det strider mot alt jeg har lært. Bare rent praktisk krever selve manøveren en god del trening, særlig om bøtta står til venstre for meg. Så skal man i tillegg huske å gjøre det. Man kan sitte der og nitenke: ”Papiret skal i bøtta, papiret skal i bøtta”. Så tenker man på – la oss si spanskpensumet – et lite sekund, og papiret har havnet i do. Then what do you do? (joda, den var knusktørr) Men, som en medstudent kommenterte: ”Det blir mye verre å komme hjem og glemme at papiret skal i doen”.

Menneskene i Leon stirrer naturligvis på oss der vi manøvrerer oss gjennom gater og trange markeder. Det er noe uunngåelig komisk over alt for store gjenger hvor ingen kjenner hverandre og samtlige kvier seg for å ta mye styring. De lokale hvisker til hverandre og ler, noen nikker og smiler, andre bare følger oss iakttagende med uttrykksløse blikk. Smiler man og sier ”Hola!”, sitter en tilsvarende vennlig respons løst.

”Aoøwæe! Du har en stor edderkopp i håret!”, stotret ei jente til meg mens ansiktsfargen hennes gikk fra solbrent til likblek. En reddende engel kom til unnsetning og gav meg noen velplasserte lafs i hodet så udyret skjønte at det den drev med ikke var noe ålreit. Selv fikk jeg ikke sett krypet, men den var visstnok ikke så stor allikevel. Krypdyr blir uansett et naturlig tema på hostellet vårt.

Da nabogutten (øh.. jeg mener selvsagt nabomannen – fyren har jo mustasje!) glemte en åpen potetgullpose på rommet gikk det ikke lang tid før våre små uvenner var på plass. Dagen etter kom naboene tilbake med nok gift til å utrydde alle verdens kakerlakker en gang for alle. Velsignelse forsøket!

Vel, jeg runder av her i denne omgang. Så langt virker det hele veldig lovende. Ingen sutrer eller klager. Folket er avslappede, positive og hyggelige. Tilretteleggingen og oppfølgninger er bra, og etter første spanskleksjon er jeg kjempeimponert over våre nicaraguanske lærere!

- Stian Trebein Bringsverd Olsen