Det var duket for uplanlagt langhelg for ANG-studentene denne helgen. Etter mange hektiske uker, med mye tur, skytetrening og stress med praksis-utplassering var det mange som så fram til ei langhelg uten å gjøre noe. Jeg og Oda derimot, vi hentet ut telt, snublebluss og mer til for å dra på overnattingstur.  Målet vårt var Adventdalen, inn og rundt Jonssonhaugen og tilbake på  andre siden.

Det har vært utrolig mildt her på Svalbard den siste tiden, og en del nedbør. Vi hadde vel ikke forestilt oss at det kom til å være så mye vann i elveleiene som var helt tørre bare en knapp uke i forveien. Vi brukte derfor en del tid på  å komme oss forbi og inn i dalen, men fikk hvertfall verdifull erfaring i å krysse elver! Kvart på fem var vi nesten med målet vårt, og vi bestemte oss for å sette opp teltet og snublebluss før det ble for mørkt.

Etter en bedre middag og mye latter senere begynner vi å fundere på snubleblussen. Padlerne tidligere i sommer, som nesten ble spist grunnet bluss som ikke gikk av ligger fortsatt ganske friskt i minnet. Vi opplevde også på sikkerhetskurset UNIS holdt, at blussen ikke gikk av. Hvor trygt er det egentlig å bare stole på blussen? Hadde jeg hatt hund ville jeg helt klart foretrukket å ha hund som bjørnevakt, framfor å stole på blussen. Vi blir enige om å sitte bjørnevakt. Dette er noe vi har praktisert på turene vi har vært på med klassen til nå. Både jeg og Oda føler oss komfortable med å sitte med ett halvladd våpen i mørket, mutters aleine. Det var i hvertfall det jeg trodde..

Jeg trakk korteste strådet i stein-saks-papir-trekningen om hvem som skal ha hvilke vakt. Vi har blitt enige om å ha 2x2 timersvakter, og jeg skal ha min første vakt fra ett til tre. Når Oda vekker meg, og jeg titter ut av teltet, hopper magen til. ”Seriøst, skal jeg sitte her, helt alene, i to timer, og ikke se noen verdens ting!?” tenker jeg idet jeg kryper ut av teltet og inn i Jervenduken på utsiden. Tåka som har hengt over oss hele dagen er nå skikkelig tykk, og stjernene og nordlyset vi så tidligere på kvelden er borte for lengst. Jeg skvetter av hver minste lille ting, og dovner av i fingrene fordi jeg holder så hardt rundt rifla. Falsk trygghet med snublebluss, men jeg føler meg jammen ikke mye trygg der jeg sitter ”bjørnevakt”  midt på mørkeste natta alene heller.
Endelig er klokka tre, og det er Oda´s tur igjen. Det går lang tid før jeg sovner, kroppen er fortsatt i helspenn og jeg gruer meg skikkelig til neste vakt.
Heldigvis kommer det snø iløpet av min neste vakt, og det gjør jobben mye enklere. Ikke minst blir jeg vesentlig mye gladere av at det er snø på bakken, noe som hjelper veldig  på! Halv sju er det rimelig lyst, og for første gang i løpet av vakta tørr jeg legge rifla ned ved siden av meg og klarer å slappe av litt. Og plutselig er klokka blitt kvart over sju og det er på tide å vekke Oda.

Etter enda mer latter og utveksling av nattens opplevelser, en solid søndagsfrokost bestående av egg og bacon, bryter vi camp og rusler oppover mot Jonssonshaugen. Tåka som i går dekte hele Adventdalen var nå borte, og vi kunne tidvis skimte solen på Operafjellet! En skikkelig flott høstdag rett og slett.

Morgendagen skal benyttes til å klatre is og rapellere i smeltevannshull på Larsbreen. En perfekt ”lesedag”. Skal jammen ikke klage på ”hjemmeleksene” vi får i oppgave å gjøre!

Bilder kommer.