Halv elleve møttes jeg, Robin og Oda (alle fra ANG) i gangen på brakka vår. Halvtau, redningtau, alle mulige slags fancye is/bre-duppedingser er pakket i sekken. Isklatreøksene er festet på utsiden og rifla venter bare på å bli tatt med ut igjen.
Målet for dagen er et smeltevannshull vi har sett på flere ganger forrige uke, og alle tre tenkt det samme; DER, der vil vi klatre! Hullet ligger på Larsbreen, like bak Nybyen hvor vi alle bor. Turen opp dit tar ikke lange tiden, men pga all snøen som falt i natt tar vi det rimelig rolig. Steinene har blitt sleipe, og som mange vet; det er relativt mye stein på Svalbard.

Når vi kommer opp ser vi at teorien vår om at det er mindre vann i kanalen og hullet, pga kaldere temperaturer stemmer. Hurra! Vi skyndter oss å sette opp en standplass og litt gelendertau i forskjellige retninger, og sender Robin som førstemann ned. Etter en haug med ganger opp og ned for alle tre, både med klatring og klemknutegang sier vi oss fornøyde. Det blir spennende å følge med hva som skjer med smeltevannshullet når det fryser enda mer på. Vi har ett lite håp om at det etterhvert vil bli mulig å vandre innover fra bunnen av også.