Første dagen startet vi friskt fra Endalen, hvor vi møtte Truls, fra Arctic Adventure som vi hadde fått låne med oss hund fra. Herligheten het Blanche, en ti år gammel Grønlandstispe, som var minst like kosete som hun var stor. Etter å ha tilbakelagt 6 km i steinete terreng hadde vi gjennomført det som var planlagt som den dagens etappe, og vi begynte å se oss om etter leirplass. Det var jeg som var guide denne dagen, og jeg bestemte i samråd med gruppa at vi skulle sette opp campen på en liten, åpen plass, godt skjermet mellom moreneryggene fr Bogdalsbreen. Her var det tørt, vindskjermet, og terrenget rundt var ikke bratt nok til at campen kunne blitt utsatt for skred. Det å sette opp camp, med frost i bakken og uten snø er ikke bare bare. Vi hadde handlet inn spiker (!) som plugger, og brukte øksen (som vi hadde med for å lete etter vann) til å banke de i bakken. Snubleblussen var vel det vi var mest skeptiske til. Hvordan skulle vi få pålene til å stå støtt når vi ikke kunne banke de i bakken? Vi hadde allerede diskutert at dersom vi ikke fant en brukbar løsning skulle vi bare stole på hunden. Dette er det veldig mange på Svalbard som gjør, og iogmed at vi visste at hunden varslet isbjørn (og rein….. for den saks skyld..) tenkte vi at det ville være en OK løsning. Vi klarte dog å få satt opp blussen. Det var en tidkrevende og slitsom prosess, som foregikk noenlunde sånn her: økse ett hakk i bakken, putte stolpen inn, legge jord og snø rundt, helle på litt vann og deretter stable steiner rundt, til ca halvparten av stolpen var dekket av stein. Deretter bar det på med mer snø og vann. Da sto stoplene skikkelig, og det var noe jeg tror hele gruppa var ganske letta over, tiltross for at vi hadde Blanche med oss.

Når vi var ferdige med snublebluss og andre ting som måtte fikses for at en god camp var realitet, var det blitt mørkt, og vi satte i gang med matlagingen. Asbjørn, var kokk for mitt teltlag denne dagen, og han imponerte ikke så veldig med fiskekaker i vann, med en svak smak av ”Lofoten fiskesaus”, og potetmos. Men potetmosen var i alle fall god Asbjørn! J

Neste dag var planen å gå videre inn i Fardalen, men kraftig vind og whiteout gjorde av vi utsatte avgangen. Etter en telefonsamtale til UNIS med oppdatert værmelding, bestemte vi oss for å ikke flytte camp i det hele tatt denne dagen, da det var meldt såpass sterk vind. Vi hadde med oss mat, samt at vi hadde søndagen til rådighet dersom vi skulle bli liggende værfast.
Vinden stilnet litt i perioder, og jeg benyttet anledningen til å krype ut av telt og sovepose for å trekke litt frisk luft. Jeg sto å så på all snøen som hadde samlet seg opp i en av haugene bak camp, da jeg plutselig ser at hele sida løsner. Det var nok like over 35 grader der bruddkanten på skredet var, men siden haugen var såpass slak bare 4-5 m lenger ned var det aldri noe fare for at jeg skulle bli tatt av skredet. Bruddkantet var om lag 45-50 cm, og der bruddkanten var hadde det ikke vært noe snø dagen i forveien! Utrolig spennende for en snønerd som meg, så jeg og Liselotte brukte resten av dagen på å være ute å studere lagdelingen i området, og prøve å trigge flere skred i haugene rundt.
Utover dagen klarnet det opp, og vinden stilnet av, men da var det blitt såpass seint på dagen at vi ikke hadde hatt nok dagslys til å flytte camp.  Noen i gruppa fikk seg nok også en støkk av skredet som ble fjernutløst tidligere på dagen, og med mye vindtransportert snø i området var det nok en lur beslutning.

Vi var dog ganske tydelige på at neste dag var vi klare til å gå videre! Etter pasta a´la Therese (som var en betydelig større suksess enn vann-fiskekakene) hoppet vi igjen i posene. Det hadde blåst opp igjen uteover kvelden, og iløpet av natta tok vinden rett og slett helt av. Det var ett tidspunkt jeg bare lå å venta på at hele teltet skulle revne, og tre ganger iløpet av natta måtte vi ut å grave snø av teltet. Den påfølgende dagen var været sånn hele dagen, og det var dermed helt uaktuelt å gå videre. Jeg var ute en tur for å grave fram teltet, samt å stramme det opp, og holdt tidvis på å blåse overende. Det var nå blitt onsdag, og vi hadde for få dager igjen til å klare å gå både ruta, og plan b ruten vår. På satelittelefonen kunne UNIS fortelle oss at på fredag skulle det blåse 20-25 m i sekundet med mye nedbør. Vel.. Valget for oss var da ganske enkelt. Enten kunne vi bruke torsdag, som det var meldt OK vær til, på å gå lengere inn i Fardalen, og bli liggende værfast fredag, for så å slite seg ut igjen i en meter løssnø på lørdag og søndag. Eller å bite i det sure eplet, snu og gå tilbake ut Endalen. Stemninga var vel heller laber. Det var jo ikke dette vi hadde forestilt oss! Vi, som skulle på den mest krevende turen terrengmessig, hadde endt opp med å gå 6 km!! Men ingen av oss var gira på tanken i å ligge i det våte teltet, tre personer enda en dag. Dermed brøyt vi leir torsdagsmorgen, og tråkket oss ut av Endalen, samme vei som vi kom inn.

Dette er nok ikke en tur jeg kommer til å putte på tur-cv´en min for framtidig søknad om jobb. Men allikevel, det var en kjempefin erfaring å være på tur, for så å bli liggende værfast i to dager. Det er viktig at man lærer seg å kose seg på tur selv om ikke alt bli som planlagt!
Det er nok ikke mange på Svalbard som er ute på tur på denne årstiden. Det er utrolig anskelig å forutse været, som skifter himla fort, og det å pakke sekk, til to årstider var jammen ikke lett. Nå gleder jeg meg bare maks til at snøen får satt seg litt, og at jeg endelig kan begynne å dra pulk igjen.