Vi skal på langtur! Vi gjør motsatt av de fleste som kommer opp hit på denne tiden. De skal nemlig gå Svalbard på langs. Det skal ikke vi. Vi skal gå på tvers vi.  Fra øst til vest, og det gleder vi oss stort til. Det er mye som skal planlegges, selv om turen ikke varer i tretti dager. Her skal alt bringes med, det er ingen som skal kjøre ut depot til oss, og vi skal klare oss helt på egenhånd, i tolv dager.

Aktivitetsspesialisering er noe som er obligatorisk for studiet mitt. Jeg lurte lenge på hva jeg skulle finne på, men hadde hele tiden lyst å dra på en litt lengre tur. Jeg ville spesialisere meg innenfor noe av det jeg drømmer om å gjøre etter studiet, nemlig lange krevende turer i kald og ugjestfri natur. Jeg klarte å ”lure” med meg Liselotte, min samboer og flotte turkamerat, enda hun allerede har valgt kajakkpadling som aktivitetsspesialisering. Så nå er hun med som turdeltager på turen min. Siden hun er en forrykende god kokk, har hun fått tittelen som ekspedisjonskokk!
På turen vår vil vi store deler av turen befinne oss på breer. Snødekte sådan, og vi er bare to som skal gå. Pluss en hund. Det sier seg selv, det stiller høye krav til oss, både med tanke på rutevalg og breredning dersom uhellet skulle være ute. Vi er sikre på at dette kommer til å gå bra, hvertfall etter ett par turer i klatrehallen for å øve på klemknutegang, samt ett par turer i noen av de ”lokale” skavlene, for å øve på div. taljesystemer. Kart har blitt nøye studert, og vi har samlet inn div. gps tracks fra folk som har kjørt i området nylig. Lokal kjennskap skal man ikke undervurdere her på Svalbard! Det florerer av dyktige turfolk som er mye ute, og som villig deler sin kunnskap. Været er vel det vi frykter mest, det har vist seg fra sin værste side flere ganger allerede denne sesongen. To grupper som skulle gå på langs har blitt hentet med superpumaen til sysselmannen, hvor den ene gruppen besto av tre av våre studiekamerater! Isbjørnbestanden på østkysten er høyere enn hva vi har her i Longyearbyen, så det er vel ikke til å putte under en stol at vi er litt spent på det også. Med hund som varsler isbjørn føler vi oss litt tryggere i alle fall.

Chili con carne ligger til tørk i ovnen, god turmat er viktig, mener nå vi, og vi har på ingen måte spart på ”kruttet” når det gjelder og komponere gode og varierende middagsretter.

Så, da var det bare å vente til 26. April, da får vi scootertransport ut til Fullmardalen, før vi setter nesen vår østover. Vi krysser fingrene for at vi får godt vær, og at vi får sett bjørn, på trygg avstand. Det blir uansett kjekt å komme seg ut på tur igjen, det gleder vi oss veldig til!