Fredag 13. mai:

Kjente umiddelbart når vi startet på turen til leir 1 at kroppen ikke fungerte slik den burde. Hadde ingen mulighet til å følge de andre. Kom fram til slutt, men mange tanker ble gjort underveis. Problemet var ganske enkelt, med en gang jeg prøvde å presse kroppen begynte jeg å hoste. I håp om at et ”kroppslig mirakel” skulle inntreffe ble jeg med de andre til leir 2. Med mange positive tenker kunne jeg kanskje si at det gikk litt bedre, men da måtte jeg fortrenge alle de andre tankene.

Neste morgen gjorde det helt klart at et mirakel ikke hadde foregått. BC neste mål for meg, mens de andre satte kursen mot leir 3. Det var en vakker morgen, rundt omkring glitret alle fjelltoppene i morgensola. Like på den andre sida av dalen lå Anapurna uten innslag av noen skyer. Kanskje den ville vise seg fram i all sin prakt slik at jeg kunne ha et hyggelig minne på veien ned? Slik må det bli, tenkte jeg.

Veien til BC var tung nok, og viste bare at avgjørelsen var riktig. Nå håper jeg bare det går bra med Stian, Øyvin og Brit når de prøver seg på toppen i natt.

Jeg ønsker Lykke til!

Einar