- Du må hate litt.

- I know.

- Bestigning av Aconcagua kommer ikke gratis vet du.

- I know.

Idag har Maria for første gang på denne turen hatet litt. Slitt. Verket. Vondt. Bare det å skulle ned i elven og hente vann var slitsomt, og da ble det ikke noe bedre at vi skulle pakke med oss halvparten av sakene og traske 450 høydemeter fra Camp 1 opp til Camp Guanacos. Fra morgenen av skinte sola, og vi startet i bare skallbukser og superundertøy, men mørke skyer truet i horisonten og gjorde det klart at været ville bli annerledes etterhvert.

Utsikten fra BaseCamp

Vi er på dag 8 i parken og har foreløpig fulgt planen vår til punkt og prikke. Og til vår store fornøyelse møter vi stadig flere og flere som velger BC -  Camp 1 – Camp Guanacos – Colera – toppen-ruta istedenfor ”Falso Polacos” som er normalen for dem som har utgangspunktet i Vacasdalen.

Men idag gikk det altså tregt oppover. Beina var blytunge og ryggen verket og da hjalp det aldri så lite at Christopher gikk foran full av energi og maste om å bruke to staver. Men heldigvis, setter du et bein foran det andre nok ganger kommer man til slutt frem, uansett hvor langt det er. Vi ankom Guanacos etter tre timer og et kvarter, og rakk bare å slenge fra oss duffelbagen med mat, låse og ankre den fast og komme oss hjemover før skyene ble mørkere og snødrevet tettere. Vel tilbake i Camp 1 ble det Real Turmat-middag og hvile i teltet.

Selvportrett med en ikke helt planlagt refleksjon i glassene...

Solen tittet så vidt frem bare for å erte og ble straks etterpå fulgt av to timer med lyn og torden og ljoming i fjellveggene rundt oss. Været er totalt uforutsigbart og det snør og er sol om hverandre. Da tordenstormen ga seg kom snøværet (som egentlig først er lovet imorgen), så nå ligger vi og hører på snøn lave ned, mens campen sakte men sikkert faller til ro for kvelden.

14. januar – hviledag

I 5000 meters høyde skal man drikke fem liter om dagen, og drikker man fem liter om dagen må man ut og tisse om natten. Maria våknet i 05.30-tiden og listet seg ut av teltet, bare for å oppdage en nydelig soloppgang over Andesfjellene og en snødekt camp. Alt ser så mye annerledes ut med 20 cm snø på toppen, og campen var aldeles nydelig badet i de første solstrålene.

Vi sov et par timer til, og da vi våknet i halv ni tida fant vi fort ut at det var best med en hviledag til tross for at planen sa flyttedag til Camp Guanacos. Ved å reise alene har vi den fine friheten til å kunne følge vær og form, og med tunge skyer truende i horisonten så vi ikke noe poeng i å flytte oppover fjellet før det var nødvendig, spesielt ikke når det er så koselig i Camp 1!

Men hva gjør man på en hviledag? Kan vel ikke påstå at den ble dørgende innholdsrik. Etter noen timer med sol på morgenkvisten kom snødrevet og det ble fort en kamp mot viljen hver gang vi måtte ut i bekken for å hente vann, noe som igjen resulterte at vi måtte ut og tisse.

Over BC er greia at man tisser i skråningen og bæsjer på pose. Det høres like kjipt ut som det er, men i BC får alle utlevert hver sin hvite (!!), halvgjennomsiktige (!!) pose som skal leveres full tilbake når man kommer ned fra fjellet, hvis ikke kan man vente seg en klekkelig bot.

Så i løpet av dagen ser man gjerne folk snike seg unna med posen sin på snei, og komme litt lettere til sinns (dog tyngre til børs) tilbake noen minutter senere. Fjellets walk of shame. På den andre siden er dette en helt kurant måte å ikke grise til naturen og drikkevannskilder på. Med et økende antall fjellfanter hvert år står Aconcagua i fare for å bli en hvilken som helst svinesti, så at lokale myndigheter slår hardt ned på forsøpling er egentlig helt greit. Vi vil jo at fjellet skal være like flott og vakkert om 50 år om barnebarna våre en dag skulle finne på å ta samme turen!

Christopher på vei fra Camp 1 til Camp Guanacos

15. januar – Bursdag til fjells

07:02: Maria våkner av at Christopher spiller ”Hurra for deg” på blokkfløyte.

07:04: begge kikker ut av teltet og ser en innsjø i forteltet.

Ojsann.

Etter gårsdagens hviledag hadde vi tenkt oss tidlig av gårde til Camp Guanacos, men når det plutselig løper en elv mellom footprinten og teltet, som igjen resulterer i en innsjø i forteltet er det plutselig andre ting som haster mer. Plutselig forstod vi hva bråket fra naboteltet kvelden i forveien hadde vært, for nå sto naboene med isøks og prøvde å få løs teltet sitt fra fem cm is.

Christopher er nesten fremme ved Camp Guanacos

Flyttedagen til Camp Guanacos ble ikke noe lettere enn bæredagen, og vi tok uplanlagte pauser i hytt og gevær, pustet og peste og dro med oss resten av sakene våre oppover. Camp Guanacos var mer folksom enn da vi var der for to dager siden, men vi fant oss til slutt en teltplass og fikk ankret teltet så det skulle tåle de neste dagenes uvær. Det ble Sweet and Sour Chicken til bursdagsmiddag, og den smaker foreøvrig akkurat det samme som alle de andre drytechene, så Maria kan ikke akkurat si hun var kjempeimponert. Men med gélé og seigmenn til dessert kan man ikke klage, og det samt en tidlig date med soveposen ble status på bursdagen dette året gitt.

16. januar – høyderekord

Idag sov vi lenge og spiste restene av gélén til frokost. Det var lovet en del vind, og vannkilden vår fra igår hadde frosset over natten, så vi brukte en stund på å smelte vann til drikke og frokost. I 12-tiden tok vi med oss stegjern og vann og la ut på en aklimatiseringtur mot Colera-campen.

"Se, ingen hodepine!" På 5750 moh

Maria har hatt vondt i ryggen underveis på turen, mens Christopher har slitt mer med hodepine, så da vi kom til 5750moh, og Maria enda ikke hadde snurt av vondt i hodet valgte hun å snu tilbake til campen, mens Christopher fortsatte litt for å pushe høyde i forhold til toppstøtet som nå forhåpentligvis skjer i løpet av et par dager. Maria har tidligere vært på Stok Kangri, 6150 moh, og har klart seg fint i høyden, men for Christopher var det stort å bikke 5642moh (Elbrus) uten hodepine.

Christopher krysser 5642moh, Elbrus sin høyde

På tilbaketuren, rett før campen, møtte Maria en russisk gruppe som vi har fulgt siden Puente de Vacas. Guiden, Igor, kom bakerst og spurte om bursdagen som var igår (forestill deg tidenes tjukkeste russiske accent):

- It was your birthday yesterday was it not?

- Yes.

- As a birthday present from me you can borrow my satelite phone and call home! Hohoho!

Og Maria ble så rørt at hun nesten begynte å grine. Det er bare fire dager siden vi forlot den overprisede internetten i BaseCamp, men å være under såpass fysisk og psykiske anstrengelser gjør en totalt utmattet i forhold til vanlig, og en telefonsamtale hjem er den fineste bursdagsgaven hun kunne fått i år.

Så Igor fikk en kjempeklem, og telefonsamtalen fra Camp Guanacas vil gå inn i minneboka som en av de beste.

17. januar – The Waiting Game

Etter å ha blåst hatter og høy et par dager våknet vi 17. januar av det ristet i teltduken, men alikevel at teltene rundt oss ble pakket sammen og folk flyttet oppover til Camp Colera for mulig toppstøt natten etter. Vi hadde ikke satelittelefon, og dermed heller ikke tilgang til siste væroversikt, men folk fortalte om et mulig værvindu samme natt, og selv om det blåste hardt der og da valgte de å flytte oppover for å kunne utnytte det hvis det skulle vise seg å løye.

Vinden ulte oppover fjellsiden og snøn blåste nedover fjellet, så vi holdt stand til lunsjtider og pakket med oss sakene og dro oppover. Da vi ankom Camp Colera hadde vinden løyet litt, men det var kaldt og dunjakkevær hele tiden.

Vi fikk pratet litt med noen spanske jenter vi har fulgt siden BC, men stemningen var helt klart en annen her enn i campene under, folk var mer slitne, mer nervøse, og da solen gikk ned i 21-tiden ble campen helt stille – ventende på det kommende toppstøtet.

18. januar – toppstøt!

Toppstøtet kan du lese om her.

19. januar – Pakkesler.

Etter fjorten timer på beina opp til toppen og ned igjen til Colera sloknet begge i det vi la hodene på putene igår kveld. Vi sov i nesten ti timer, og pakket så sammen sakene våre i Colera, gikk ned til Camp Guanacos, tok med sakene der, dro videre til Camp 1, tok med sakene derfra og til slutt helt ned til Plaza Argentina.

Vi fant ut at vi skulle dra helt ut av parken dagen etter (42 km fra Plaza Argentina til Puente de Vacas), så selv om fornuften hadde tilsagt at vi skulle komme oss tidlig i seng møtte vi en koselig gruppe kanadiere og ble sittende og skravle med dem til langt på kveld. Fellesnevneren for turen og noe som har gått igjen fra start til slutt er at vi har møtt vannvittig mange hyggelige, fine fjellfolk underveis, som alltid har stilt opp med et smil og noen oppmuntrende ord, og det er en holdning som er meget velkommen og som vi også tar med oss videre!

På vei fra Camp 1 med siste oppakning. Fortsatt 800 høydemeter ned til BaseCamp

20. januar – ut.

Vi bruke 12 timer og 15 minutter på den 42 kilometer lange turen fra Plaza Argentina til Puente de Vacas. Vi krysset elver, ble solbrente på ryggen og fikk gnagsår på beina, men da vi stavret oss inn på Guardaparque-stasjonen i Puente de Vacas for å sjekke ut var det to meget fornøyde fjellvandrere som stolt kunne svare ”JA” når rangeren lurte på om vi nådde toppen.

Ved Puente de Vacas, solbrente og slitne, men meget fornøyde

Maria og Christopher