Av: Anette Løberg / Hamar Arbeiderblad
Tre måneder på ski. Åtte, ni, ti, elleve, tolv timer hver dag. 2, 6 mil daglig i snitt med en pulk som på det meste veide 175 kilo. Opp og ned isskavler i en lang, lang rekke. Inntil 12 dagers sammenhengende «whiteout», altså fullstendig hvitt og konturløst landskap uten gløtt av sol. Ned mot 50 minusgrader. Vind. Alltid vind. Og så, en vesentlig faktor; han var alene. Ikke en kjeft å se noe sted. Ingen dyr. Ikke sjans for å se en eneste forvillet pingvin. Null, niks, nada.
Likevel, Gamme savnet ingen ting på turen.
Under andre ekspedisjoner har han fantasert om lange, varme dusjer, myke senger og gourmetmat, men ikke denne gangen.
Nøt livet i Antarktis
- Jeg tror det skyldes at jeg klarte å nyte turen og sette pris på alt undervegs. På en slik ekspedisjon handler alt om det som skjer mellom øra. Det sa jeg før jeg dro og det kan jeg bare understreke enda mer nå.
- På en slik tur er det et veldig enkelt og rutinepreget liv i monotont landskap. Det blir gjerne sånn at været styrer dagen. Dårlig vær blir raskt en dårlig dag, og den linken måtte jeg bryte. I teorien kunne jeg få tre måneder med dårlig vær. Jeg var nødt til å lære å trives selv på de tyngste dagene. Jeg visste at turen hadde potensial til å kjede meg i hjel, og visste at jeg trengte å tilføre noe reelt, noe som er bra og som kunne piffe meg opp.
Løsningen ble å laste ned 1.000 timer med lydbøker, radioprogrammer, dokumentarer, spillefilmer og språkkurs.
- Hjemme er det hundre ting man skal, bør og må hver dag, og ofte savner jeg å se på, høre på og lære meg nye ting. Nå hadde jeg en helt unik mulighet!
Hverdagen under ekspedisjonen var omtrent slik: Stå opp tidlig. Gå et par timer på ski. Deretter: Skole. Gamme fylte øregangene med lærdom om blant annet Romerriket, kinesiske dynastier og vitenskapshistorie.
Etter rundt ni timers skitur var det tid for underholdning i teltet. Da så han alt fra serien South Park til filmen Sex og Singelliv 2.
- Finnes det noe ved det livet du lever hjemme som minner om det du levde på denne turen?
Gamme må tenke seg om før han svarer:
- Det må være den gode følelsen man har når man legger seg om kvelden etter en skikkelig treningsøkt. Ellers er alt ulikt. Det er to forskjellige planeter.
- Hvordan er det å være så til de grader utilgjengelig i en tid hvor det motsatte er det vanlige?
- Det tar tid å venne seg til.. På en slik tur er man i en tilstand som er fundamentalt forskjellig fra det en hverdag inneholder hjemme. Du kan sette en svart strek over alt. Du setter livet på pause. Det vanlige livet eksisterer liksom ikke lenger. Jeg sammenligner det med meditasjon. Turen er som en lang meditasjon hvor man har fullt fokus på det «å være». Man er tilbake til å fylle de elementære behovene: Mat, søvn, varme.
Farlige bresprekker
I forbindelse med denne turen dro han hjemmefra 6. oktober og returnerte 2. februar. En måned med reising, venting og forberedelser, og tre måneder i isødet.
- Familien sier de ikke er så bekymret, at du er flink til det du gjør og tenker sikkerhet og ikke er dumdristig. Stemmer det?
Gamme sperrer opp øynene.
- Hvis de føler det slik så lar vi det være med det. Nei da, det er faktisk sant at jeg tenker sikkerhet. Jeg har snudd flere ganger enn jeg har nådd topper, men det betyr jo ikke av jeg ikke har vært på fine turer. Det er mange som tenker som meg, og det er derfor vi..det er derfor vi får dratt på flere turer.
Gamme forteller at han har med en tøysjiraff på hver ekspedisjon. Den skal minne ham om det som betyr noe.
- De gangene det går galt for noen, er det gjerne fordi de blir så besatt av tanken på å nå målet at de glemmer det virkelige livet.
- Hvilke farer var det på den siste turen din?
- Det var bresprekker som man ikke ser når det snør så mye som det gjorde i starten. Det var flere ganger jeg gikk med satellittelefon og gps'n på, for å si det sånn.
- Og så ville det jo vært farlig hvis teltet skulle blåst bort eller jeg skulle skadet meg på en eller annen måte. Det skjedde heldigvis ikke. Alt fungerte egentlig helt perfekt.
Dark horse
Explorersweb.com kaller Gamme en «dark horse» i et stjernepakket jubileumsår på Sydpolen. Mens flere andre ekspedisjoner påkalte seg medias oppmerksomhet og holdt på den, drev Gamme med sitt i ro og mak. Australierne James Castrission og Justin Jones hadde planlagt i årevis å gå fra Hercules Inlet til Sydpolen og tilbake og sikre seg tittelen «verdens lengste skitur». De visste ikke at det fantes en kar fra Furnes som syslet med samme prosjekt.
- Jeg holdt lav profil helt bevisst, fordi jeg visste at «dette her er så ekstremt at det kan gå skikkelig på trynet». Da jeg startet tenkte jeg at det var 50/50 sjanse for at jeg klarte det.
Men kroppen funket, utstyret holdt og hodet tenkte lyse tanker. Det varte ikke lenge før de to australierne måtte ta innover seg at den ensomme nordmannen var hakket hvassere i «sporet».
- Australsk media la opp til et res, men det ble det ikke. Da jeg hadde en kilometer igjen til mål, ventet jeg på dem i tre dager og så gikk vi sammen i mål.
Gamme sier han aldri har vært opptatt prestisje og det å være først, men opplevde for første gang at dette betød noe under denne turen.
- Likevel ventet du på australierne?
- Ja, jeg gjorde det og det er jeg glad for. Det var faktisk veldig alright å nå målet sammen med dem. Vi hadde kontakt på telefon undervegs og de var kjempehyggelige folk.
Drømmer om jungel
Det er lett å forestille seg at Gamme alltid har vært av typen «opp på fjellet, ut i skogen», men det bildet stemmer visst ikke. Han dro på sin første ekspedisjon i 2003. Da gikk han 50 dager på ski i Finnmark og Troms.
- Jeg var helt totalt grønn og kunne knapt sette opp et telt, forteller Gamme.
Siden er det blitt mange lange turer og store opplevelser. To, tre, fire i året. Han har tre faste sponsorer, og er takknemlig for at han kan la drømmen være livet.
- Jeg prøver å fylle tiden min med opplevelser. Jo mer jeg reiser, opplever og ser, jo mer skjønner jeg at jeg bare skraper overflaten av det som faktisk finnes.
- Har du vært på den ultimate turen nå eller er den et sted der framme?
- Den neste turen er alltid den ultimate.
- Hvor går ferden nå?
- Nja, jeg vet ikke helt, jeg skal lande litt hjemme nå, men tenker jungel, dyr og mennesker. Kanskje Borneo eller Papa Ny-Guinea eller Sør-Amerika eller noe sånn.
- Jeg skjønner godt hvis denne turen dukket opp i hodet mens du var alene i isødet..?
- Ja, hehe, det er gjerne sånn at man går og tenker på den neste turen mens man er undervegs.
Verdensrekord
Verdens lengste skitur. 2.270 kilometer, alene, uten forsyninger og hjelp. Vi snakker om en som liker å ha folk rundt seg og som normalt ikke ivrer etter å ha ski på beina. De som kjenner Aleksander Gamme er likevel ikke overrasket over at nettopp han klarte det.
En som står ham nær, beskriver ham med disse ordene: «Han er sterk psykisk, beholder alltid humoren, er bevisst på det positive og dveler aldri ved det som ikke er bra».
Selv omtaler Gamme gjerne turen slik:
- Jeg har egentlig bare gjort det mange liker å gjøre på søndager. Gått på ski.
Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på h-a.no.
