2008 synger på siste verset. Tilbake sitter vi med minnene fra året, og de er mange. 2008 har nemlig vært det store turåret for Aimar Stakvik (40), Ragnhild H. Waldahl (31) og Dagny I. Lysaker (30). Vi har tilbakelagt tilsammen 1120 km på ski med pulken på slep. Vi klarte rett og slett ikke å velge hva vi hadde mest lyst til og endte opp med to langturer, på kryss og tvers i Arktis. 15. mars sto vi på Verlegenhuken, 80 N, Spitsbergens nordligst punkt. Foran oss lå et iskaldt eventyr. Vi skulle oppleve mere kulde enn vi i vår villeste fantasi hadde forestilt oss. Til gjengjeld smilte Spitsbergen med all sin spektakulære natur under en skyfri himmel så og si uavbrutt i en måned. Temperaturen lå mellom -25 og -30 på dagtid og mellom -35 og -40 om natta de første 14 dagene før sola fikk litt mer tak og varmet noen få timer midt på dagen. Denne ekstreme kulda over så lang tid tapper en for krefter både fysisk og psykisk og motivasjonen svinger. Pulkene var lastet med mat og brensel for 40 dager og vi skled sakte sørover på sandpapirsnø med majestetiske fjell på alle kanter. Enorme breer som ender i en loddrett vegg der ismassene møter fjordisen. Fjordisen i seg selv med fastfrossne isfjell så store som hus og kongen av Arktis lurende i bakset. Spitsbergen er så utrolig vakkert. Det er umulig å ikke bli bergtatt. Det er nok til å holde motivasjonen oppe. Ruta vi fulgte var grovt sett Verlegenhuken, Åsgårdsfonna, Wijdefjorden, Mittag-Leflerbreen, Hayesbre, østkysten til Inglefieldbukta, Nuddbreen, Flatbreen, Sørneset. I sør ligger Sør-Spitsbergen nasjonalpark hvor komersiell scootertransport er forbudt, og fastboende også har begrenset ferdsel. Da Sørneset ble nådd etter 27 dager måtte vi derfor snu og gå drøye 100 km nordover igjen til Van Keulenfjorden, ut av nasjonalparken. Etter 560 km, 5000 høydemeter og 34 dager var det fantastisk å sette seg på scooteren tilbake til sivilisasjonens herligheter. Nøyaktig 5 måneder etter at vi sto på Verlegenhuken forlot vi sivilisasjonen igjen. Gigantiske isfjell dupper i bølgene ved siden av båten og vi er på vei til Nagtivit, en liten fjord på Grønlands østkyst. DHer flommer en av de snille brearmene til innlandsisen helt ned til fjorden. I strålende sol, varmt og vindstille vær tar vi fatt på brefallet. Etter litt krangling med pulkene, forsering av noen sildrebekker og småsprekker samt utallige snøbruer over større sprekker flater det ut og vi er “oppe”. Det vil si på 1500 m. Vi stiller kompasset på 312 grader og labber i vei. Utsikten er den samme, en hvit flat vidde. Tidvis er det monotont, men nesten hver dag byr på nye himler med fantastisk lys og “skymalerier”. Oppoverbakken merkes ikke selv om vi stiger til 2500 moh. Det gjør ikke nedoverbakken heller. Det er fint vintervær, passe kaldt og sola varmer godt på teltet. Det er rett og slett herlig å være på tur! Da vestkysten nærmer seg kommer smeltevannskanalene. De blir stadig flere, men er så å si tomme for vann. Kun en liten sildrebekk er igjen. Vi må likevel vasse noen av dem da de er for brede til å hoppe over. Brefallet ned mot høyde 660, turens endepunkt, har nesten ikke sprekker men mye formasjoner. De blir større og større. Fra bulker til koller og videre til åser og dype daler. 7 meter opp og 7 meter ned, hopp over en bekk og opp igjen. Ser vi morena nå? Nei, bare en uendelighet med is. Det regner og det har det gjort i et drøyt døgn. Vi gyver på og jobber oss stadig nærmere. GPS'en sier at det bare er 1,5 km igjen og ENDELIG!. Det flater ut ned mot morena. Vestkysten nås etter 556 km, 2500 høydemeter og 23 dager.Se bilder og dagbok fra turene på www.kryssogtvers.comAlle bilder: kryss og tvers i Arktis kryssogtvers.com