Ekspedisjonen "Jenter i kuling 2008" ble en knallsuksess.
Det startet i et telt en høstkveld som en uoppnåelig drøm. Men etter hvert som vi; Ingrid Langdal(25), Saskia Boldingh(25) og Silje S. Haaland(25) nøstet sammen prosjektet bit for bit med mat, utstyr, klær, logistikk (listen er lang), skjønte vi at det vi drømte om faktisk var gjennomførbart. Krysse grønlands innlandsis på langs ved hjelp av ski og kite.

Etter drøyt ett års planlegging står vi plantet på sydspissen av Grønland, på Qaleragdlit Gletcher med til sammen 300 kg utstyr som skal være med oss de 2300 km til Qaanaaq, den nordligste bosetningen på Grønland.

Starten er tung. Fra havnivå drar vi pulkene først på ren is, så over bresprekker og snøbroer.

På dag 3 spenner vi på oss skiene og nå er iskappen stort sett dekket av snø. Vi snur døgnet og går på natten for å unngå de verste smeltesjøene. På dag 5 kan vi endelig ta i bruk kitene. Det går smått. Det blåser i gjennomsnitt tre timer i døgnet og siden dette er vår første ekspedisjon er ikke alle avgjørelsene perfekte i starten. Frustrerte tumler vi inn i teltet når det har sluttet å blåse for bare i neste sekund å tenke; er det litt vind likevel? Nok til en 9`er? Kanskje det er bedre nå enn i sted? Men vi lærer og på dag 15 løsner det skikkelig. Vi gjør unna 117 km i en smell og når DYE, vårt første delmål. Herfra går det slag i slag med god vind og perfekt føre. Vi er superopptimistiske og ser 78 º nord-streken nærme seg på kartet.

Det viser seg derimot at sjarmøretappen ikke er en dans på roser likevel. På dag 25 blåser det opp og blå himmel blir til hvit. Vi kan ikke lenger skille ut horisonten. Bakken går i ett med himmelen, alt er hvitt og vindretningen er feil.

Men vi er så nære! Det vi så for oss som tre dager i nedoverbakke blir over en uke med slit i regn og dårlig sikt. Breelvene er enorme og ganske skremmende der de forsvinner buldrende under oss. Vi kommer oss nedover, men nede på 50 moh navigerer vi i to døgn på brearmen før vi finner en vei ut av islabyrinten. Gleden over ha jord under føttene kan ikke beskrives.
Vi har krysset grønlands innlandsis på langs. 2300 km med hvitt, hvitt, hvitt. Når vi tenker tilbake på det kan vi fremdeles kjenne hvordan kriblingen brer seg fra magen og ut i armer og ben når hjernen oppfatter at nå, nå har vi klart det! Alt samler seg til en enorm energi som bare må ut. Det er ikke en kjeft som hører oss, men vi jubler. Vi synger, ler og gråter om hverandre. I løpet av turen har vi krysset elver, vasset i smeltesjøer, kitet i soloppgang og solnedgang. Vi har reparert pulker, sydd seil og badet blant isfjell. Men plutselig skal vi hjem igjen. Møte mennesker. Leve et ”vanlig” liv. Det er rart. Vi merker at det blir lett å lengte tilbake. Vi ser på hverandre å smiler lurt alle tre; en ny tur? Kanskje…men dusje først, det skal vi.
jenterikuling.com