Her ble vi møtt med dagens første dårlige nyhet; det var plent umulig å sykle gjennom ingenmannsland over til Israel. Vi tok såklart ikke nei for et nei, men forsøkte å trekke i alle tråder som trekkes kunne. Informasjon om hvorvidt det er mulig å sykle over grenser her i midt-østen er ikke alltid særlig lett å finne ut av, men det viste seg at grensa til Israel var pepret med miner, og hverken norske diplomater, FN-personell eller grenseoffiserer kunne tøye reglene hva gjaldt sykkelpassering. Vi stod derfor igjen med fire alternativer: 1) Sykle ned til Aqaba, helt sør i Jordan, for så å ta ferje over til Egypt. Dette er noe andre syklister som sykler nogenlunde samme rute som oss har gjort tidligere. Ferjeturen tar imidlertid over en time og man "hopper over" et land. 2) Sykle to dager nordover til en internasjonal grenseovergang nord i Jordan for å gjøre et forsøk her. Hverken ambassaden i Amman eller Tel-Aviv kunne imidlertid si noe om hvorvidt vi kunne sykle over denne grensa, og grenseoffiseren ved King Hussein Bridge tvilte på at dette ville gå. 3) Sykle ned til Aqaba og forsøke oss på grenseovergangen her. Informasjonen omkring hvorvidt det gikk an å sykle her var imidlertid like usikker som ved alternativ 3. 4) Ta en buss 4 km gjennom minefeltet i ingenmannsland. Vi valgte bussen. Det var et nederlag, det er ikke til å komme utenom. Vi hadde jo syklet hver eneste meter fra Nordkapp til den israleske grensa, men politiske spenninger i regionen har resultert i vanskelige grenseoverganger selv ikke tre norske syklister klarte å komme utenom.
Etter å ha bestemt oss for å benytte oss av offentlig transport gikk grenseprosedyrene knirkefritt ved jordansk side og vi forlot landet uten å bli stemplet ut. Etter knappe ti minutter på bussen stod vi utenfor porten til Israel. Her gikk ikke alt like enkelt som det vi har blitt vant med. Det var storinnrykk til Israel fra korea denne formiddagen, og hundrevis av asiatere med solhatter kom foran oss i køen. Etter at alt utstyret vårt hadde vært igjennom røntgenmaskinen og vi hadde blitt grundig utspurt av grensevaktene måtte vi pent vente i over tre timer på neste forhørsrunde. Det var ei ukoselig grense. Israelerne var ikke fornøyde med at vi hadde tilbragt hele tre uker i Syria. Mens vi satt der og ventet på at israelsk etterretning skulle bli ferdig med å sjekke hva enn de trodde de var på sporet av tenkte vi på hvordan det må være å bevege seg mellom disse landene dersom man ikke har "riktig" pass, religion eller etnisitet.
En gang etter klokka to, over syv timer etter at grensepasseringen startet var vi endelig inne i Israel, og det med ustemplede pass. Dette med å få innreisestempel og utreisestempel utenom passet var sentralt ettersom vi om ikke lenge skal sykle gjennom Sudan. Etter syv timer på grensa gikk det imidlertid mot kveld og vi befant oss på det laveste punktet på kloden. Herfra skulle vi sykle 1100 høydemeter opp til Jerusalem, og det helst før det ble mørkt.
En tre mil lang oppoverbakke gjorde Nordkapptunnelen til et slags barndomsminne, og mens melkesyra godgjorde seg i lårene beskuet vi nybygde, ulovlige israelske bosteninger, beskyttet av militære vaktposter. Palestinerne i området bodde i skur og telt langs veien. Vi kom såklart ikke frem til Davids By før godt utpå kvelden.
