Etter frokost inne i brakka er det ut til tønnene igjen for siste påkledning. Jeg tar på enda en superundertrøye under boblejakka, og tar skalljakka utenpå der igjen. Lover meg selv at jeg ikke skal fryse på vei oppover. Vi går ut til beltebilen som skal ta oss de første par hundre høydemetrene, som vi gikk dagen i forveien, men som nå kommer oss til å spare oss for noen timer. Og det er fortsatt himla langt til toppen. Bokstavelig talt.
Da vi dagen før hadde sett beltebilen kjøre oppover med nyrike russere med fetish for snowboard sommerstid hadde det hele sett ganske så behagelig ut. Der bilen kjørte i bratt helling og jeg skled bortover med isøksen trykkende i ryggen, eksosen kvele den rene fjellufta og frykten for å bore stegjernene inn i noen av de andre var de 20 minuttene det tok til Pastuhov Rocks alt annet enn avslapping. På 4600 meter over havet ble vi sluppet av, og da var resten opp til oss - og viljestyrken. 
Av mangel på oppdatert musikk ble det mye Eric Clapton oppover, og hans ballader og rolige lynne passet bra med den sakte, men sikre gåsegangen oppover fjellsiden. Vi hadde små pauser hver time, der guiden insisterte på sjokkisspising og drikking. Ellers ble pausene brukt til å se på den fantastiske utsikten over Georgia i soloppgang og konturene av fjellene som begynte å vises rundt oss.
Før vi ankom sadelen som er midtpartiet mellom østtoppen og vesttoppen begynte hodepinen å komme, og flere av de i gruppa viste tydelige tegn på ubehag ved såpass store høyder. Det var rart å tenke på nede i Azau (på 2350 moh) at vi skulle over dobbelt så høyt opp innen vi nådde toppen. En måtte snu fordi han kanpt viste hva som var opp og ned, og det var her man begynte å få respekt for høyden og utfordringene fjellet kunne by på. 
Etter en liten hvil i sadelen bar det strake 350 høyemeter opp. Folk var kvalme, svimle og isøksen ble borret ned i snøen for hvert skritt, for innerst inne tror jeg alle tenkte at det tross alt var enklere enn å utføre isøksebergingen som vi hadde trent på dagen i forveien. Særlig når det var så langt ned. Da vi kranglet oss opp den bratteste passasjen før toppen møtte vi en gjeng andre nordmenn, og med deres lovord om at vi snart var fremme tok vi beina fatt og gikk de siste hundre meterne til toppen. Da vi plutselig stod på toppen ble det nesten litt overveldende, ingen ting over oss på mange tusen kilometer. Vi var høyest! Folk klemte og dro frem flagg, feiret at målet var nådd - for denne gang. 
For toppen var ikke en gang halvveis. Guiden kunne lese tegnene og maste på at folk måtte komme seg ned. I sadelen gikk det opp for folk at en av deltakerne var blitt skikkelig dårlig og alle som hadde ekstra vann ga han dette. For oss andre ble det en lang og slitsom tur nedover fjellsiden men mange pauser og enorm hodepine. Vi endte opp nede i basecamp med halvannen times mellomrom. Mørbanka, kvalme og utslitte. Det ble suppe til kvelds for n-te gang og en tidlig date med soveposen. Men vi kom på toppen med helsa i behold, med tanker spinnende i hodet om nye topper og en nyvunnet respekt for de farer som lurer på fjellet. 
Det gjenstår bare å rette en stor takk til Elbrus-gjengen for en fantastisk opplevelse! Gleder meg allerede til neste tur!
ARTIKLER
Elbrus - PÃ¥ toppen av Europa
Elbrus - PÃ¥ toppen av Europa
Siste blogger
- 1
- 2
- 3

Wilson, nå er vi framme!
Aleksander oppsummerer den 2270 km lange skituren som et fantasisk eventyr.
Les mer...
Før og etter og alt in between
Et tur til Aconcagua er så mye mer enn toppstøtet. Mye, mye mer!
Les mer...
Sitte ved et bord med hvit duk...
Aleksander nærmer seg det store målet, men føler også vemod.
Les mer...
Aconconquered!
Det er toppnatt, og utfordringene er mange før Maria og Christopher når toppen.
Les mer...
"Nothing is worth more than this day"
Aleksander hører da Vinci koden for andre gang og blander middag i drikkevannet.
Les mer...
En laaang tur!
Aleksander stadig nærmere målet og må må jobbe med både hodet og beina.
Les mer...-
Font str.
mindre font str
større font str
Det er egentlig leggetid, men vi har nettopp stått opp. Det er stjerneklart der jeg stavrer med frem uten linser mot House of Horror, kallenavnet på doen i basecamp, og naboen til House of Pain. Frisk vind som blåser kaldt mot kinnet og holder skyene borte, vi kan se skyggen av vesttoppen av Elbrus, Europas høyeste fjell i det fjerne. Vi skjønner at dette blir en bra natt.
Lest 2729 ganger
Liker du dette? Tweet det til vennene
PUBLISHED IN
Artikler
Maria Philippa Rossi
E-mail: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressenSiste fra Maria Philippa Rossi
Relaterte artikler (by tag)
Twitter feed
Gamme.no
Hvitserk har fortsatt noen ledige plasser på Baffin Babes Jenteekspedisjon på Svalbard http://t.co/4kjQUy2L. Vårens vakreste eventyr?
torsdag 02. februar 2012 09:41
Tips oss!
Ut på tur? Tips oss
@ Nyhetsbrev
- annonse-















