Etter en suksess tur på Elbrus i 2009 så bestemte vi oss for å prøve Alpene, nærmere bestemt Zermatt, som utgangspunkt for flere mulige luftige fjellturer

Dag 1:

Dagen startet med frokost på første heisen opp til Kleine Matterhorn kl 0630. Videre fra Kleine Matterhorn var det bre gåing i slakt terreng inn til foten av Castor (4204 moh). Perfekt fro akklimatisering å bare daffe innover breen i nydelig solskinn. Fra foten av Castor og til toppen er det bratt snø/isbakke opp mot 45 grader.

Etter Castor ble grådigheten på 4000m litt for stor og tempoet ble skrudd betraktelig opp for å få med seg nabofjellet Pollux som er en litt mer teknisk topp men ikke så høy (4092 moh). Dette endte med at ingen kom opp på Pollux, mye hodepine og en som fikk frokosten pluss litt til i retur…  Da var det bare å komme seg tilbake å ta heisen ned i dalen der formen og stemningen tok seg kraftig opp igjen.

Dag 2:

Rolig akklimatiseringstur inn til Stockhorn (3535moh) for de som var på Castor dagen før.  Tre mann som ikke kom seg til Zermatt før kvelden før tok turen til Castor for å gå samme rute. Vær utsiktene er meget gode for 3 dager til.

Dag 3:

Dagen starter rolig med forberedelser til Matterhorn (4478 moh). Mange har hørt at det er veldig vanskelig å finne veien til toppen uten Guide så alle sitter å leser seg opp på føreren som er 4 tettskrivede sider.

Turen går opp til Hornlihut (3205 moh) på formiddagen. Etter tips fra Guider så tar vi en rekognoseringsrunde oppover den første delen av ruta  som skal gåes i mørket på natten. Vi får fort respekt for hvor vanskelig det er å navigere i disse vanvittige dimensjonene. Det ca 1000 mulige veivalg der de fleste leder til kjipe og utsatte partier .

Alt som kan forberedes med tau og pakking av sekker  blir gjort før vi køyer den kvelden. Det er en spent gjeng som går til sengs kl 2100 den kvelden etter en liten forsmak på de enorme omgivelsene  som venter oss på natten.

Dag 4:

Vi står opp til et vannvittig folke mylder kl 0330 på natten. Vi er absolutt ikke aleine på fjellet! Vi prøver å få i oss noe frokost før avreise. Av ulike årsaker så vil ikke Guidene slippe folk ut fra hyttene før kl 0420. Men da starter det i et forrykende tempo. Vi er delt opp i 4 lag der hvert enkelt lag sørger for seg selv. Vi mister kontakten med hverandre umiddelbart og bare et lag er heldige med å få ligger bak noen guidede lag. Noen som gjør veivalgene i mørket adskillig lettere. Oppvover de første hudre meterene så møter vi flere som har overnattet i fjellet noe som skyldes at de var for seint på toppen dagen før og ikke klart å nådd ned igjen før mørket kom.

Det snødde lett på natten noe som førte til litt sleipe forhold ( men heldigvis var det mørkt så vi ikke fikk se hvor eksponert det var før på vei ned).

Det laget som hadde ”los” på de guidede lagene når Solvay Hut allerede etter 2,5 timer og er godt i rute. Solen titter fram og været viser seg fra sin beste side. Forholdene i fjellet er helt topp og ruten byr også på veldig mye fin klyving. Største fare momentet på denne ruten er så absolutt antall mennesker på ruten som løser ut stein og is noe flere får erfare men heldigvis ingen skader.

Kl 1100 står det ene laget (Ole bjørn og Erlend) på toppen av det majestetiske fjellet og utsikten er formidabel. Godt slitne tar vi oss en velfortjent lunsj på toppen (5 stk m&m kuler på hver).  De andre lagene snur på Solvay (bivauc hut)hut da de innser at de har brukt for lang tid til å nå toppen. Dette grunnet at de ikke har vært like heldige med å få ligge bak noen som kjenner ruten og dermed gått mye feil. Noe som førte til mye klatring i ekstrem løs ur.

Turen ned igjen på de faste tauene i toppen går relativt greit bare en har litt spisse albuer. Det funker dårlig å være gentleman å vente på tur i tauene. Alle bare kjører på og guidene raser forbi. Men etter 6 timer står vi trygt nede på Hornli hut igjen godt fornøyd med å få æren av å bestige et så majestetisk fjell. Respekten for fjellet er nok enda større for alle etter å ha vært der. Ser en bort i fra folkemengden så er det en helt fantastisk topp.

Dag 5:

5 mann har lagt skuffelsen fra dagen før bak seg og er klar for deler av Breithorn traversen. Dagen starter igjen med første heisen opp til Kleine Matterhorn og omtrent samme innmarsjen om vi hadde på dag 1 på vei til Castor. Snøen på breen har smeltet betydelig på de 3 dagene siden vi var her sist, så det vi hadde forventet skulle være en snøbakke opp til toppen av Roccia Nera (4075 moh) var nå blåis. Med stive legger på første toppen starter traverseringen fra øst mot vest. Traversen byr ikke på de stor klatretekniske utfordringene, men har et lite opptak før hver av de to neste toppene navnløs (4106 m) og Breithorn Øst (4139 m). Etter å ha rappellert ned fra Breithorn øst er vi fornøyd med en flott tur i fantastiske omgivelser. På transportetappen innover breen mot heisen på Kleine Matterhorn blir toppkåtheten igjen stor hos enkelte. Ved foten av hovedtoppen deler vi taulaget i to, og to mann ”springer” oppom Breithorn vest (4164 m) og Breithorn sentral (4159 m). Godt fornøyd med å fått med alle toppene i Breithornmassivet vender vi tilbake til teltleiren i Zermatt.

Dag 6:

Våkner langt på dag, tørr i kjeften og en god hodepine. Godt å vite at det ikke er høyden som forårsaker det lenger, men heller en litt for trivelig kveld dagen før. En lang frokost blir inntatt på en nyoppdaget kafé i byen. Et svært godt alternativ til loffen og rundstykkene vi har spist til nå. Etter noen timer i byen møtes klokken 1300 i teltleiren for å diskutere hvordan vi kan fylle siste dagen med meningsfylte aktiviteter. Hos 4 av de 5 som var på Breitorn traversen dagen før er formen og lysten på nye turer fortsatt på topp. Vi sjekker værmelding og studerer rutebeskrivelser før vi uten videre diskusjoner ble enig om at Dufourspitze (4634moh) som ligger i Monte Rosa massivet og er høyeste toppen i Sveits var noe alle hadde lyst til å prøve på.

Vi ringte og sjekket at det var ledig overnattingsplass på Monte Rosa hut (2795 moh), det var det. Vi handlet inn litt mat til dagen etter og pakket sekkene før vi hastet på toget for å rekke middag på hytten. Etter vel 2 timer gange inn til hytten ble vi positivt overrasket over standard på både hytte og matservering. På grunn av ”dårlig vær (litt regn og tåke) og usikre meldinger var hytten omtrent tom. Med sirkuset på Hornlihut friskt I mine passet dette oss utmerket.

Etter middagen var det et øyeblikk med total forvirring mens en ung kvinnelig ansatt forsøkte å forklare at frokost ble servert 2 og 7. Vi synes dette var helt topp og bestemte oss for at halv fire passet fint for oss. Mens 3 nordmenn og den stakkars jenta, som på dårlig engelsk prøvde å forklare at halv fire ikke var et alternativ, prøver å bli enig skyter Odd Rune inn at ho egentlig er ganske fin. Det endte til slutt med at vi forsto at frokost var klokka 2.

Dag 7:

Vi står opp 01.45, etter knapt 4 timers søvn, og får i oss frokost. Stemningen er noe spent med tanke på de usikre værmeldingene. Vi bestemte kvelden før at vi uansett går til det blir lyst før vi eventuelt avbryter pga dårlig vær. Nå midt på natta ser vi ingenting uansett. Vi begynner å gå 02.30, og da er det vått på bakken, men vi kan se noen få stjerner.

Rutebeskrivelsene vi fikk av en hyttevakt kvelden før viser seg raskt å ikke være optimale i mørket. Lenge før vi har gått 2 timer har vi gått oss fast i noen bratte sva med uendelig med løs stein oppå. Vi må snu ned igjen å prøve opp en annen plass. Vi kommer etter hvert opp på breen der vi igjen roter oss inn i et område som er ufremkommelig, denne gangen på grunn av grov oppsprukken bre. Vi snur ned igjen og kommer opp på den finere breen på andre forsøk.

20 cm nysnø har gjort den normalt svært gode ”veien” over breen omtrent usynelig, men vi klarer stort sett å følge noe som lignet på gamle spor. Når det blir lyst i 6 tiden ser vi at vi er der vi skal være. Nå handler det bare om å samle motivasjon til å slite seg over 1800 høydemeter oppover den tidvis bratte breen.

Litt over klokken 9 nærmer vi oss det vi lenge har trodd er toppen. Fra denne toppen var det en fin snø/is flanke som sugde det meste av kreftene før vi kom opp på toppen der traverseringen bort eggen til hovedtoppen startet. Traversen var finere enn vi hadde trodd, og innebar blant annet to korte taulengder med klarting og en rappell.

Vi var de eneste som var på toppen denne dagen, godt fornøyd med å kunne nyte stillheten i de ellers så overfylte Alpene. På vei ned igjen tok vi igjen de 6 andre som hadde prøvd på toppen denne dagen, men snudd på grunn av at de hadde brukt for lang tid. Tilbake på hytten nøyaktig 12 timer etter start smakte det godt med middag og en kald pils før den 2 timer lange turen tilbake til toget til Zermatt.

Dag 8:

Hjemreise.
Det gjør ingenting at tidenes regnvær har kommet til Zermatt, eneste bekymringen det gir oss er at sekkene blir en kilo eller to tyngre før innveiing på flyplassen.

Allerede på hjemreisen startet så smått planlegging av neste års fjellferie…………….