Ideen til turen fikk Sindre Sørhus i ei badstue på Kvikneskogen sammen med en gjeng kompiser. Så fulgte to år med planlegging før avreise i juni 2006. Et tilsvarende prosjekt var gjort av en brite, men han brukte mer enn to år. Det luktet verdensrekord hele veien til Galdhøpiggen. Dette var første topp før Sverige og Finland fulgte. Deretter Alpene. Planene var å spare de enkle toppene til slutt.
- Pengesponsorene glimret med sitt fravær, men lokale sparebanker stilte villig opp med forbrukslån med sikkerhet i foreldres hus, uttalte han den gang til Friflyt.no
Ingen av guttene hadde noen tidligere ekspedisjonserfaring, men med pågangsmot og en ukuelig vilje til å løse utfordringene underveis kunne de stadig sjekke av flere fjelltopper på listen.
Men reisekassen gikk etterhvert tom. Og laget gikk etterhvert i oppløsning. Før avreise var de tre. Etter hektiske uker og måneder kastet Christian Eek og Sindre Knutsen inn håndkleet. Til slutt var det bare Sindre Sørhus igjen som herjet Europas topper.
I bokform
Nå foreligger eventyret i mellom to permer, og det er utvilsomt en spennende historie for alle som har forkjærlighet for eventyr og fjell. Sørhus har like godt gitt ut boken på eget forlag. Det er for å sikre han hundre prosent kunstnerisk frihet under utarbeidelsen med boka. Dette er en bok turglede, reiselyst og alt som kan gå galt når feil ide dukker opp i feil hode" står det på omslaget til boka.
Gamme.no tok en prat med den nybakte forfatteren.
Hvordan har det vært å etablere eget forlag?
Det har egentlig gått veldig greit. Jeg hadde allerede et enkeltmannsforetak der jeg gav foredrag og solgte bilder osv. Opprettelsen av forlaget besto dermed bare av å finne et navn og bestille ISBN-nummer hvorpå man automatisk blir meldt inn i forlagsregisteret.
Verre var det å være grafisk designer i eget forlag. Jeg måtte lære meg å bruke layout-programmet Adobe Indesign helt fra scratch. Det tok meg en uke bare å bestemme hvilke fonter jeg skulle bruke og jeg måtte flere ganger starte omtrent på nytt fordi jeg hadde brukt feil format eller feil skriftstørrelse. Kvalitetskontrollen av boka tok kona seg av og så var det å finne et trykkeri som kunne trykke herligheten. Og en bank som var villig til å finansiere trykkingen. Men det har også gått bra og nå har jeg 1,3 tonn bøker i stua..
Vil du anbefale andre med skrivekløe og eventyrlyst å gjøre det samme?
Hvis de har godt med tid og penger som de kan investere og god tro på prosjektet er det bare å klinke til. Bare husk at layout fort tar like lang tid som selve skrivingen. Det er dårlig buisness å trykke bok selv, men det ser unektelig kult ut i bokhylla! For meg kostet trykking 140.000 kr. Da må jeg selge ca. 400 bøker for å gå i null.
Hva skjedde egentlig på turen?
Alt som ikke skulle skje! Det begynte så fantastisk bra da Christian Eek, Sindre Knutsen og meg selv startet i juni 2006. Kroppene fungerte og Sverige og Finland ble besteget i hurtig tempo. Været var strålende i Baltikum og Elbrus ble en parademarsj. Så begynte det å stokke seg. Nå ventet Shkara, det høyeste fjellet i Georgia. 5068 meter, teknisk krevende og et værmessig mareritt. Vi var for tidlig ute og dårlig vær gjorde at vi måtte avbryte toppforsøket. Etterpå forlot Christian Eek ekspedisjonen og dro hjem. Jeg og Sindre Knutsen fortsatte til Armenia og Tyrkia. Etter en vellykket bestigning av Ararat glemte Sindre pass og visakort i en bil vi haiket med. Det sendte oss ut på en 20 timers lang busstur til Istanbul for å prøve å finne igjen to italienere i en leiebil. Vi lyktes. Så bar det tilbake til Russland der ekspedisjonsbilen Toy ventet med utgått visum. Det førte til avhør nummer 17 av korrupt russisk ordensvesen. Det skulle bli mange fler. Vi kjørte til Ukraina og derfra forlot Sindre meg. Feilkommunikasjon med Universitetet gjorde at han trodde han kunne være lengre på tur enn det som var tilfelle. Så satt jeg der alene i sørlige Ukraina med en ekspedisjonsbil som stadig kokte og en mage i kraftig ulage etter en stygg episode med bedervet reinsdyrkjøtt. Etter en uke med tarminfeksjon karret jeg meg opp på det høyeste fjellet i Ukraina. Showet var tilbake på veien. Polen, Slovakia og alpelandene ble tatt i rask rekkefølge. Pengene var for lengst brukt opp, så nå levde jeg på stadig nye lån. Etter Andorra og Monaco ble jeg kalt tilbake til Shkara av mine russiske guider. Nå skulle vi prøve oss fra russisk side. Etter 14 dager med sol kom tåka samtidig med meg. Vi ble en dag forsinket men satte i vei fulle av optimisme. Vi krysset brefall, klatret isrenner og balanserte på spisse egger, men 300 høydemeter under toppen var det slutt.
På vei opp mot ryggen på Shkara (5057 moh) , det høyeste fjellet i Georgia
Nysnø de tre siste dagene hadde gjort ruta ekstremt rasfarlig. Vi måtte bare snu. På vei ned fikk jeg se noen horrible russiske rapellfester og måtte flere ganger kreve mer sikring, men vi kom oss da trygt ned. Etter den nedturen var det greit å ta et par enkle fjell. Jeg fikk besøk av Øyvind Fidje, og sammen besteg vi Vatikanstaten, San Marino og hele Balkan. Som forøvrig er et sinnsykt fint fjellområde. Øyvind dro hjem fra Romania, mens jeg kjørte meg vill i Moldova. I Tsjekkia måtte jeg tømme bilen for gnagere. Ei mus hadde haika siden Hellas og gnagd hull i soveposen min. Innenfra mens jeg sov...
Be-Ne-Lux ble besteget i løpet av tre timer og de britiske øyer var preget av tåke, lite penger og krangling på fergeleier. I Danmark besteg jeg tre "topper" for sikkerhets skyld og rullet inn i Norge. Jeg hadde ikke dusjet siden Tsjekkia, knapt spist et skikkelig måltid den siste måneden, passet ble holdt sammen med sølvtape, skjegg og hår hadde levd sitt eget liv og lakenet på senga bak i Toy var ikke vasket siden jeg rullet ut av Norge fem måneder tidligere. 41 av 48 fjell var besteget og kontoen var så tom at jeg måtte snike på siste ferga til Bergen.
En usminket Sindre Sørhus på Coma Podrosa i Andorra
..og så bar det ut igjen?
I løpet av vinteren og våren 2007 besteg jeg Malta, Kypros, Tenerife(Spania), Azorene(Portugal), Island og Galdhøpiggen før jeg returnerte til Russland for å ta Shkara. Dessverre hadde guiden min dobbelbooket slik at jeg måtte vente på at en amerikaner hadde besteget Dych Tau først. Det tok så lang tid at godværsperioden var over før vi fikk startet vårt forsøk. Så da var det å returnere tomhendt. Før verdensrekorden utløp i september 2008 rakk Kosovo å erklære seg uavhengig, så da måtte jeg en ny tur til Balkan i juli før jeg gjorde meg klar for et siste forsøk på Shkara i august 2008. Været var dårlig, men jeg hadde satt av masse tid til å vente i base-camp. Mens jeg ventet gikk jeg en akklimatiseringstur, sklei i søla, satt fast høyrefoten mellom to steiner og falt over den med full tyngde. Ankelen ble vridd 180 grader rundt. Et par leddbånd røk, akillessen fikk seg en god strekk og festet til en sene på hælen løsnet. Snipp snapp snute så var eventyret ute. Det var bare å krabbe tilbake til camp, pakke sammen og dra hjem.
Det hørtes ut som et vanvittig eventyr?
Ting gikk ikke etter planen, men det var sabla moro mens det sto på. Totalt kosta eventyret ca. 250.000 kroner i lånte midler og det eneste jeg satt igjen med var et stort fotoalbum, 33 timer råfilm og en ødelagt ankel.
Samt minner for livet.
Hvem kan glemme å stå vaklende i grøfta i Ukraina forlatt av sine venner med barbeinte ben trygt planta i eget oppkast. Eller opplevelsen av å vandre inn i en skuddveksling mellom PKK og det lokale politi i Tyrkia uten at du skjønner hva som skjer. Eller følelsen av å stå alene på toppen av et solfylt Mont Blanc og skue ut over halve Europa. Osv osv.
Hva var det vanskeligste fjellet?
Shkara var definitivt vanskeligst. Med unntak av det er det ingen supervanskelige fjell. Men Dufourspitze i Sveits ble en krevende tur. Jeg hadde ikke penger til mat og måtte haike i taulaget til noen fra Slovakia. Det er ikke noe teknisk klatring, men en eksponert egg med moro klyving. Det som gjorde det krevende var først og fremst at jeg måtte gå fjellet i 19 timer i strekk uten annet å spise enn to energibarer.
Noen fjell du vil trekke fram som spesielt vakre bestigninger?
Grauspitz i Lichtenstein var en sinnsykt fin tur. Det er ikke så høyt til å være i Alpene, men naturen er fantastisk og det er lite folk. Vær imidlertid oppmerksom på at det ikke er noen sti til toppen og at ruta innebærer å ta seg ned en bratt egg med mye løs stein. Noen hevder det er ei 4- rute, men jeg er skeptisk.
Hvannadalsnhukur på Island er også en kjempefin tur. Den går mest på bre og ruta starter ved havnivå og stiger 2000 meter til toppen.
Til slutt vil jeg anbefale Balkan-området i sin helhet. Triglav i Slovenia er en kjempefin klyvetur behørig sikret med metall og stiger. Til de som liker enklere gåturer er Dinara i Kroatia og Maglic i Bosnia kjempefine turer.
Eggen mot Grauspitz i Lichtenstein
Hvor fører eventyrlysten deg neste gang?
Tja, planen var egentlig å løpe Marathon de Sables sammen med Sindre Knutsen, men da må ankelen bli 100%, nå er den bare 90. Ellers har jeg begynt å sikle på Sør-Amerika. Noen som vet hvordan man får tillatelse til å bestige Pico Cristobal Colon i Colombia? Resten ser greit ut på papiret, så hvis boka går i pluss....
Du finner mer informasjon om prosjektet på www.t3m.info . Boken koster kr 349,- og kan bestilles på www.utforlaget.no
