Thorbjørn Waal Lundsgård (29) fra Oslo har med sin bestigning av Mount Everest fullført fem av de legendariske Seven Summits, og han har ingen planer om å stoppe der. Hans siste ekspedisjon var hans desidert mest krevende. I vår dro han til Nepal og Tibet for å klatre Mount Everest langs nordøstryggen. Der skulle han oppleve alle høyfjellsbestigeres mareritt. Han gikk tom for oksygen på 8500 meters høyde.
Nå har du vært på Kili, Elbrus, Acon, Denali og Everest. Når reiser du til Carstensz og Mt Vinson?
Jeg satser på å være ferdig innen to år. Jeg skal muligens være med på å krysse Antarktis med en ny rute, det er allerede november til neste år. Turen og ruten er fortsatt under planlegging. Carstensz tar jeg så fort jeg får råd etter Antarktis.
Hvilke erfaringer fra de tidligere fjellene vil du si var viktigst på Everest?
Denali er helt klart det fjellet jeg har kunnet hente mest fra. På Denali opplevde vi å ligge værfast, smake på bitter kulde og frustrasjon over tunge sleder. Aconcagua, Kili og Elbrus blir noe helt annet. På Everest ligger man i telt i to måneder. Små ting som å huske nok bøker, blade og musik har vært alfa omega for å holde ut i så lang tid.
Hva slags klær og utstyr brukte du?
Jeg har vært så heldig å ha fått noen sponsorer på dette området. Jeg brukte en Bergans full body down suit jeg fikk billig fra Amfibi, spandert av Norkost. Den må jeg si holdt veldig mål. Millet Everest boots var de eneste jeg fant som var varme nok til Everest. På de andre fjellende unntatt Kili har jeg brukt Asolo afs 8000. Lengre nede (opp til 6500) brukte jeg Deer hunter støvler fra Viking Footwear, de var jeg veldig fornøyd med. Jeg hadde to soveposer med. En Doite sovepose, som holdt -18 grader til lengre nede (under 6000m) og en annen sovepose til høyden som tålte -40. Når det kommer til resten av bekledningen har jeg prøvd å få tak i mest mulig mountain hardwear fordi jeg har veldig goe erfaringer med det merke. Problemet er at mountain hardwear er dyrt, derfor ble det ikke så mye av det. Alt undertøy og sokker var av tyk ull. Til andre, som skal til Everest eller andre fjell i Himalaya med startpunkt i Kathmandu vil jeg anbefale å kjøpe en del av utstyret der. Det er mye billigere og av de, som brukte det var alle fornøyd med kvaliteten.
Du har tidligere sagt ”De fire fjellene jeg har vært på inntil videre har budt på de tøffeste øyeblikkene i mitt liv både rent fysisk og psykisk”. Hvordan sammenligner du disse opplevelsene opp mot dine erfaringer fra Everest?
Det er nå erstattet av Everest. Både varigheten av hele turen, toppstøtet og de følgende dagene er noe helt annet enn det jeg har opplevd tidligere. Spesielt den psykiske biten har vært helt ekstrem. Jeg har enda engang fått en helt ny forståelse av betydningen bak gjennomføring og realisering etter drømming.
Hvordan er du fornøyd med Summitclimb på Everest?
Summitclimb levde opp til forventningene. Jeg syntes de hadde veldig profesjonelle guider og arrangører. Summitclimb kan ikke sammenlignes med de store kommersielle ekspedisjoner på sør-siden som har kino, internett tilgang og diverse andre luksusgoder. Kvaliteten på teltene, maten og den daglige driften var veldig god. Vi var heldige med at vi hadde eieren av summitclimb, en himalaya legende Dan Mazur med som guide leder.
Ut i fra beskrivelsen din ser det ut som dere hadde en svært offensiv akklimatiseringsplan ( ABC etter omtrent en uke?) Opplevde du at det gikk litt vel raskt for seg, eller fungerte det greit?
Vi kunne merke at vi var kommet opp i høyden, og det var en del som begynte på diamox allerede innen BC. Svimmelhet, kvalme, søvnløshet og andre bivirkninger fra rask akklimatisering forsvant med en gang vi begynte å bruke diamox.
Hva var den største utfordringen med å være så lenge på et og samme fjell? Hvordan holdt du motivasjonen?
For min del var den største utfordringen at jeg ikke hadde nok musikk med. Det kan høres trivielt og bagatelmessig ut, men det er det ikke for meg. Jeg hadde gjort bitre erfaringer med dette fra tidligere turer og hadde sørget for 4 gb veldig nøye utvalgt musikk med på turen. Dette var langt fra nok, og jeg måtte til de grader lide av dårlige musikk valg. For min del er reflekteringsprosessen og dermed motivasjonen ikke absolutt avhengig av, men styrket av eskapismen musikk muliggjør og forsterker. Den største utfordringen utover dette var å forholde seg til stadig mer sviktende moral blant teammedlemmer. For min del handler det om å ha tatt et oppgjør med seg selv innen man drar, jeg forventet og forsto at det verste kom til å skje og hadde det egentlig ganske greit ut fra det standpunkt.
Hvordan opplevde du å stå på toppen av verdens høyeste fjell?
Jeg opplevde det som å være på en annen planet. En utenomjordlig opplevelse, det var ekstremt. Samtidig er det et tidspress på å vinke til kamera med sponsor reklamer, high-five alle og klemme teammedlemmene fulle av gledestårer. Likevel hadde jeg et par minutter til å stå og stirre med kjeven i gulvet ut på verden akkurat som jeg hadde drømt om. Det var de beste minutter i mitt liv. Jeg er utrolig glad for at vi hadde klar sikt for å si det sånn!
Hva var grunnen til at du gikk tom for oksygen mellom second og third step? Hvordan opptrådte summitclimbs guider/sherpaer ift det?
Jeg bærte selv på to fulle flasker fra camp 3, men jeg hadde satt ventilen på 3,5 (nesten maks) og da holdt den ikke lenger enn til mushroom rock. Der byttet jeg til en full flaske. En gruppe-sherpa hadde med seg to reserve flasker i tilfelle noen gikk tom. Da jeg gikk tom for oksygen var hverken han eller andre i nærheten. Heldigvis ble jeg reddet av en annen Sherpa litt lenger nede. Jeg hadde hatt nok hvis jeg hadde brukt litt mindre på veien opp. Det var hverken sherpaenes eller guidenes oppgave/ansvar å følge meg tett hele veien.
Kan du beskrive hvordan du opplevde timene etter du gikk tom for oksygen?
Jeg forsto det var krise og sto om livet, og klarte heldigvis å reagere og handle ut fra det, men jeg kan egentlig ikke si jeg på noen måte var redd. Jeg var så sliten og det føltes som om jeg gikk rundt i en drøm.
Hvor mange døde i ekspedisjonen? Hvor mange var dere og hvor mange nådde toppen?
Dessverre var det to medlemmer som omkom. Vi var 20 stk på everest "all the way" gruppen og 6 som tok north-col ruten. Vi var totalt 9 som kom opp og ned.
Har du noen tips til de som drømmer om Everest?
Den eneste som kan forhindre deg, gjøre det mulig og lykkes i å komme til topps er deg selv. Ha et realistisk forhold til hva det koster av energi, tid og penger. Sett deg delmål og ta en ting av gangen. Det er en stor utfordring, men vit at det er verdt det, ikke gi opp!
For mer informasjon om ekspedisjonen, se rapporten fra Thorbjørn blant våre artikler og besøk hans nettsider www.fjellape.com
Se også intervjuet vi gjorde med Thorbjørn før avreise til Everest.
